Retro-Tex og Jonah Hex!

 

Tex Willer: The Lonesome Rider

av Claudio Nizzi og Joe Kubert

Dark Horse Comics, 2015

Jonah Hex nr 7 og 8

av Michael Fleisher og Ernie Chan

DC Comics, 1977

Nå som Julestuggu er fullført, er det på tide med litt western igjen. De siste par dagene har jeg lest to tegneserier av den heroiske typen med handling fra den amerikanske vesten i annen halvdel av 1800-tallet. Den ene er amerikansk og produsert på 1970-tallet, og den andre er en italiensk-amerikansk samproduksjon og handler om Würmstuggus favoritt-westernhelt. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.

The Lonesome Rider er, så vidt jeg vet, den eneste Tex Willer-historien Joe Kubert tegnet. Den ble laget på begynnelsen av 2000-tallet og ble utgitt på norsk i 2005 med tittelen «Den ensomme rytter». Den utgaven jeg har lest, er den amerikanske fra 2015. Manuset er skrevet av Claudio Nizzi, en av de virkelige veteranene blant Tex-forfatterne. 

Hvis jeg skulle rangere alle Tex Willer-historiene jeg har lest det siste året, er jeg stygt redd for at denne vil trone på toppen. Og da mener jeg ikke bare tegningene, selv om de selvfølgelig er sublime - vi snakker tross alt om selveste Joe Kubert - for intrigen er uhyre velkomponert i all sin enkelhet, og man rives med fra første side, og når man er ferdig etter 223 sider, er man så tilfredsstilt som man vel kan bli etter å ha lest et hevndrama fra det ville vesten. 

Som tittelen antyder, opererer Tex alene i denne fortellingen. Han har altså ikke med seg Kit Carson og de andre følgesvennene sine, noe som resulterer i en dystrere, mer seriøs tone, i og med at de muntre replikkvekslingene mellom våre helter uteblir. Men også de bestialske, seksualiserte drapene i begynnelsen av historien bidrar til å gi en følelse av alvor som ikke er tilstede i de vanlige eventyrene i det månedlige Tex Willer-heftet. 

Og helten selv er både mer sårbar og mindre menneskelig enn han pleier å være. Etter å ha oppdaget den store skjenselsdåden som danner utgangspunktet for historien, dør vår helt i slutten av første akt en symbolsk død, for så å gjenoppstå som en hevnens engel som i de resterende fire aktene gjør det som må til for at rettferdigheten skal gjenopprettes. Som sagt, man er ytterst tilfredsstilt når det hele er over. Jeg har flere ganger påpekt at at Tex er en utpreget endimensjonal helt. Han har ingen personlighet utover å være tøff og rettferdig. Derfor fungerer han best som bifigur, eller som her, som en naturkraft. 

Som sagt er Kuberts tegninger glimrende. Ja, så glimrende at det er vanskelig å komme på noen Tex-tegnere som kan måle seg med ham (her medregnet Alfonso Font). Og da mener jeg både det fortellertekniske og det rent estetiske. Denne historien kom sent i Kuberts karriere, en periode som etter undertegnedes mening representerer høydepunktet i karrieren hans, og det er tydelig at han koser seg her. Den visuelle narrasjonen er krystallklar og typisk kubertsk, dog innenfor de typiske, relativt stramme rammene Tex Willer-seriene fordrer. Det er kanskje ikke så rart at det fungerer så godt, for jeg kan ikke tenke meg annet enn at Kubert er en av de viktigste inspirasjonskildene for brorparten av tegnerne som vanligvis jobber med serien. Den utgaven jeg har lest, er i farver, men opprinnelig er denne tegneserieromanen i sort-hvitt. Jeg vet ikke om det er den italienske redaksjonen eller Dark Horse som står for farveleggingen, men den er godt utført. Alt i alt en meget bra serie. Check it out!

Men det som sagt stått mer på western-menyen min i det siste. Jeg har nemlig lest Jonah Hex nr. 7 («Son of the Apache») og 8 («Mark of the Demon») fra 1977. Dette er en historie i to deler som handler om dusørjegeren Jonah Hex’ ungdomstid, fra han blir solgt av sin far som slave til apachene, og de tallrike ydmykelsene som følger (inkludert hvordan han fikk ansiktet sitt ødelagt), frem til han omsider får sin hevn over sine illgjerningsmenn. Det er også en fornøyelig rammefortelling i «nåtid» (altså 1874) om en fransk aristokrat som har kommet til Amerika for å jakte på «desperadoen» Jonah Hex, som på dette tidspunktet er mistenkt for drap. 

Det er Michael Fleisher som står for manuset her, og det er fullt den sedvanlige kynismen og nihilismen som gjennomsyrer Jonah Hex-historiene hans. Hex selv er ingen spesielt sympatisk figur, i hvert fall til helt å være, men sammenlignet med de andre vi møter i denne fortellingen, er han et dydsmønster. Og det universet Hex lever i er nådeløst, vilkårlig, fullt av gærninger og uten mye tegn til håp, men med en god dose svart humor. Litt som «Apocalypse Now» når jeg tenker meg om. Egentlig er det også en del slående likheter mellom denne versjonen av Jonah Hex og Conan, en annen serie Fleisher jobbet mye med. Fleisher og tegner Ernie Chan har mye å fortelle, og med den begrensede plassen de har til rådighet (totalt 34 sider) blir det høyt tempo og lite dikkedarer. Ellers merker jeg meg at amerikanske serier er mer ordrike og bruker språket på en mer bevisst måte enn Bonelli-seriene. 

Tegningene til Ernie Chan er solide, men ganske uspektakulære, i hvert fall sammenlignet med Joe Kuberts. Takket være diverse tilfeldigheter jeg hverken vil eller kan redegjøre for, har jeg i det siste lest en del av Fleishers Jonah Hex-historier fra 70-årene i litt tilfeldig rekkefølge, og jeg må si at standarden er jevnt over god. Denne historien skiller seg ikke ut i så måte. Men selv om Fleisher er god, er det nå likevel opphavsmennene John Albano og Tony DeZuniga som i mine øyne laget de beste tegneseriene om den vansirede dusørjegeren i sørstatsuniform.