Julestuggu: Enver Hoxha

 

Hoxha og Zhou Enlai

Würmstuggus julekalender tar i år for seg den marxiske-leninistiske verdensrørslas lederskikkelser i ymse land verden over gjennom de siste hundre åra. Hver dag fram mot jul tar vi for oss en (eller i høyden to) av den revolusjonære sosialismens våpendragere i kampen mot det liberale demokratiet, fascismen og monopolkapitalismen.

Luke 14: Enver Hoxha

Stabilt lederskap er noe som gjerne kjennetegner sosialistiske stater. Her er Albania et godt døme. I 40 år var Enver Hoxha den sosialistiske folkerepublikkens leder. Han var statsminister fra 1944 til 1954, men ettersom Albania var en ettpartistat, var det vervet hans som førstesekretær i Arbeidets Parti som gjorde ham  til folkerepublikkens mektigste mann fra annen verdenskrigs slutt og fram til 1985, da han avgikk ved døden. 

I starten stod han på god fot med både Sovjetsamveldet og nabolandet Jugoslavia, men etter at konflikten mellom Stalin og Tito i 1948 førte til varig splittelse i den sosialistiske leir, tok Hoxha parti med Stalin, som de andre europeiske folkerepublikkene i Europa. De tidlige åra av Hoxha-regimet var prega av terror og politiske prosesser, i tillegg til nasjonalisering av næringslivet og kollektivisering av landbruket, alt sammen etter sovjetisk mønster. 

Men etter at Khrusjtsjov begynte å ta avstand fra Stalins metoder mot slutten av 1950-tallet, kjølna forholdet mellom Albania og Sovjet. Hoxha knytta seg i stedet til Kina og støtta Maos antirevisjonistiske kritikk, der Khrusjtsjov blei beskyldt for å ha svikta revolusjonen og marxismen-leninismen til fordel for statskapitalisme og imperialisme. Det var derfor Mao kalte Albania «sosialismens fyrtårn i Europa». Her i Norge blei Albania et ynda pilegrimsmål for maoistisk ungdom i 1970-åra, noe som bl.a. er skildra i Espen Haavardsholms roman Historiens kraftlinjer fra 1975. Forholdet mellom Albania og Kina forblei nært fram til Maos død i 1976, da den nye situasjonen i Kina framprovoserte ei splittelse i den antisovjetiske, sosialistiske leir. 

Det siste tiåret av Hoxhas levetid var Den sosialistiske folkerepublikken Albania mer eller mindre isolert som opprettholder av den marxistisk-leninistisk-stalinistiske ortodoksien. I 1976 blei religion forbudt og det kunne medføre strenge straffer å være i besittelse av religiøse bøker og gjenstander. Staten så på det som si oppgave å fremme et vitenskapelig, materialistisk livssyn gjennom ateistisk, antireligiøs propaganda. Denne perioden er også kjennetegna av en stadig mer paranoid forsvarspolitikk. Etter Hoxhas død i 1975 tok Ramiz Alia over som førstesekretær i Arbeidets Parti og statsleder i det lille landet ved Adriaterhavet.