Gå til hovedinnhold

Anmeldelse: Chinaman

 


Serge Le Tendre og Olivier TaDuc

Chinaman

1: «Gullfjellet»

2: «På like vilkår»

Egmont, 2021


Det har kommet flere kunstferdig utførte westernserier i albumformat fra Frankrike og Belgia på norsk de siste par årene. Som tegneserieleser med sans for kvalitet og respekt for den fransk-belgiske tradisjon, og som storkonsument av westernfiksjon, burde jeg selvfølgelig ha lest noen av disse, men de siste årene har min personlige smak gått mer i retning av den billigere, «enklere» westernvarianten som vi finner i Tex Willer og kioskromaner. Da jeg forleden kom over albumet Chinaman av Serge Le Tendre og Olivier TaDuc i en kioskhylle på det sentrale Østlandet, falt det seg imidlertid helt naturlig for meg å plukke det opp og betale kr. 129 for retten til å kalle dette eksemplaret min personlige eiendom. Og nå har jeg til og med lest det. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.


Tegner TaDuc er et helt nytt navn for meg, men manusforfatter Le Tendre kan jeg erindre å ha lest før. Lea, det første albumet i serien om Julius Antoine står fortsatt friskt i minnet som en god leseropplevelse, selv om det må være minst 25 år siden sist jeg leste det. Hva er så Chinaman? Jo det er en historisk spenningsserie med handling fra California på 1850-tallet, like etter at dette territoriet ble annektert av De forente stater. I dette miljøet møtes kinesisk, europeisk og amerikansk kultur, og resultatet er en spenstig miks av western og kung fu-action med alle de obligatoriske elementene vi forbinder med disse genrene. 



Dette bindet består av de to første albumene i serien. I historien «Gullfjellet» møter vi vår helt, den fåmælte kung fu-eksperten og pengeinnkreveren Chen Long An, eller «John Chinaman», som er navnet han får tildelt ved ankomst til De forente stater, og hans makker, den mer pratsomme og like atletiske Chow. De to arbeider for triadene, som i forbindelse med migrantstrømmen fra Kina til California, har begynt å operere i San Fransisco. Dette er en klassisk opprinnelseshistorie som setter opp premisset for serien. Intrigen i denne første historien er ganske innviklet, men den ender med en moralsk oppvåkning og en klar konfliktlinje som får sin utløsning i andre episode. Mens den første historien utspiller seg i og rundt San Fransisco, foregår handlingen i den andre historien, «På like vilkår», ute i villmarken, der Chinaman slår seg sammen med et vogntog med nybyggere. Fiender dukker selvfølgelig opp, og konflikten fra første historie fortsetter og skaper problemer for vår mann og hans nye venner. Denne historien inneholder mer humor enn den første og har et variert og ganske uforlignelig persongalleri. Her får vi akkurat det jeg gang på gang etterlyser i Tex Willer - karakterer som ikke bare passer inn i god/ond-dikotomien, men som utvikler seg og er mer enn bare overflate.


Dette er en nokså voldelig tegneserie med et betydelig mannefall i begge historiene. TaDuc har en realistisk tegnestil i det man godt kan kalle «klassisk fransk/belgisk stil». Kung fu-scenene ser imidlertid ut til å være inspirert av østasiatiske tegneserier. De er ikke spesielt realistiske, for eksempel ser det ut som tyngdekraften oppheves når de begynner å hoppe og sparke, og bevegelsene aksentueres med fartsstreker, noe det foruten disse scenene er ganske lite av i denne serien. Figurene er veltegnede og lette å skille fra hverandre og bakgrunnene er nydelige. Særlig naturen får fremtre i usedvanlig skjønnhet i det store albumformatet, men også de urbane omgivelsene i den første historien er veltegnede og utgjør en overbevisende ramme rundt fortellingen. Farveleggingen er hovedsakelig holdt i varme nyanser av brunt, oransje og gult og er fremragende utført av Claude Guth.


Tittelen vil sikkert provosere noen av representantene for den nye antirasismen, som ikke tar hensyn til kontekst når eksempler på rasisme skal oppdages og påpekes i språket og kulturen. Ifølge dette paradigmet gjør jo tittelen Chinaman, «kinamann», dette albumet til en rasistisk utgivelse, og hvis man faktisk leser serien, vil man legge merke til, og kanskje støtes av, den røffe tonen de ulike etnisitetene imellom og mangelen på fordømmelse av den amerikanske kolonialismen. Men Würmstuggu henvender seg som kjent til et voksent, lesekyndig publikum, så vi har ingen problemer med å anbefale våre lesere, eller i alle fall de av våre lesere som liker veltegnede, godt fortalte westerntegneserier fra Frankrike, å erverve seg et eksemplar av Chinaman. Du vil trolig bli tilfredsstilt.






Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...