Gå til hovedinnhold

Anmeldelse: Chinaman

 


Serge Le Tendre og Olivier TaDuc

Chinaman

1: «Gullfjellet»

2: «På like vilkår»

Egmont, 2021


Det har kommet flere kunstferdig utførte westernserier i albumformat fra Frankrike og Belgia på norsk de siste par årene. Som tegneserieleser med sans for kvalitet og respekt for den fransk-belgiske tradisjon, og som storkonsument av westernfiksjon, burde jeg selvfølgelig ha lest noen av disse, men de siste årene har min personlige smak gått mer i retning av den billigere, «enklere» westernvarianten som vi finner i Tex Willer og kioskromaner. Da jeg forleden kom over albumet Chinaman av Serge Le Tendre og Olivier TaDuc i en kioskhylle på det sentrale Østlandet, falt det seg imidlertid helt naturlig for meg å plukke det opp og betale kr. 129 for retten til å kalle dette eksemplaret min personlige eiendom. Og nå har jeg til og med lest det. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.


Tegner TaDuc er et helt nytt navn for meg, men manusforfatter Le Tendre kan jeg erindre å ha lest før. Lea, det første albumet i serien om Julius Antoine står fortsatt friskt i minnet som en god leseropplevelse, selv om det må være minst 25 år siden sist jeg leste det. Hva er så Chinaman? Jo det er en historisk spenningsserie med handling fra California på 1850-tallet, like etter at dette territoriet ble annektert av De forente stater. I dette miljøet møtes kinesisk, europeisk og amerikansk kultur, og resultatet er en spenstig miks av western og kung fu-action med alle de obligatoriske elementene vi forbinder med disse genrene. 



Dette bindet består av de to første albumene i serien. I historien «Gullfjellet» møter vi vår helt, den fåmælte kung fu-eksperten og pengeinnkreveren Chen Long An, eller «John Chinaman», som er navnet han får tildelt ved ankomst til De forente stater, og hans makker, den mer pratsomme og like atletiske Chow. De to arbeider for triadene, som i forbindelse med migrantstrømmen fra Kina til California, har begynt å operere i San Fransisco. Dette er en klassisk opprinnelseshistorie som setter opp premisset for serien. Intrigen i denne første historien er ganske innviklet, men den ender med en moralsk oppvåkning og en klar konfliktlinje som får sin utløsning i andre episode. Mens den første historien utspiller seg i og rundt San Fransisco, foregår handlingen i den andre historien, «På like vilkår», ute i villmarken, der Chinaman slår seg sammen med et vogntog med nybyggere. Fiender dukker selvfølgelig opp, og konflikten fra første historie fortsetter og skaper problemer for vår mann og hans nye venner. Denne historien inneholder mer humor enn den første og har et variert og ganske uforlignelig persongalleri. Her får vi akkurat det jeg gang på gang etterlyser i Tex Willer - karakterer som ikke bare passer inn i god/ond-dikotomien, men som utvikler seg og er mer enn bare overflate.


Dette er en nokså voldelig tegneserie med et betydelig mannefall i begge historiene. TaDuc har en realistisk tegnestil i det man godt kan kalle «klassisk fransk/belgisk stil». Kung fu-scenene ser imidlertid ut til å være inspirert av østasiatiske tegneserier. De er ikke spesielt realistiske, for eksempel ser det ut som tyngdekraften oppheves når de begynner å hoppe og sparke, og bevegelsene aksentueres med fartsstreker, noe det foruten disse scenene er ganske lite av i denne serien. Figurene er veltegnede og lette å skille fra hverandre og bakgrunnene er nydelige. Særlig naturen får fremtre i usedvanlig skjønnhet i det store albumformatet, men også de urbane omgivelsene i den første historien er veltegnede og utgjør en overbevisende ramme rundt fortellingen. Farveleggingen er hovedsakelig holdt i varme nyanser av brunt, oransje og gult og er fremragende utført av Claude Guth.


Tittelen vil sikkert provosere noen av representantene for den nye antirasismen, som ikke tar hensyn til kontekst når eksempler på rasisme skal oppdages og påpekes i språket og kulturen. Ifølge dette paradigmet gjør jo tittelen Chinaman, «kinamann», dette albumet til en rasistisk utgivelse, og hvis man faktisk leser serien, vil man legge merke til, og kanskje støtes av, den røffe tonen de ulike etnisitetene imellom og mangelen på fordømmelse av den amerikanske kolonialismen. Men Würmstuggu henvender seg som kjent til et voksent, lesekyndig publikum, så vi har ingen problemer med å anbefale våre lesere, eller i alle fall de av våre lesere som liker veltegnede, godt fortalte westerntegneserier fra Frankrike, å erverve seg et eksemplar av Chinaman. Du vil trolig bli tilfredsstilt.






Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib