Det er på tide å tilbringe litt mer nakentid med Albert Camus. Vi fortsetter vår gjennomlesning av novellesamlingen Eksil og kongerike, opprinnelig utgitt i 1957, og ser med entusiasme frem til å dele våre tanker med leserne våre. Vi skal se på to noveller som begge handler om lojalitet, plikt og autoritet. Her er Camus tilbake til den hverdagsrealismen som preget den første fortellingen i samlingen. Eksperimentell prosa og ikke-lineær historiefortelling ser vi lite til her. Fikk du ikke med vår omtale av bokens to første noveller, kan du trykke her.
Den første novellen heter «De stumme». Dette er den første novellen (og for alt jeg vet, den eneste) i boken der handlingen ikke er lagt til Algerie. Her er vi nemlig i en ikke navngitt kystby i Frankrike der en gruppe bøkkere vender tilbake til arbeidsplassen etter en mislykket streik. Her prøver Camus seg på den velkjente intellektuelle øvelsen «arbeiderlitteratur», altså ikke litteratur som leses av arbeiderklassen eller skrives av arbeidere, men litteratur om arbeiderklassen, skrevet av venstreintellektuelle. I novellen møter vi den middeladrende familiefaren Yvars, som begynner å kjenne at kroppen svekkes og mulighetene innskrenkes. Sjefen har han i utgangspunktet ingenting imot, han er både hyggelig og generøs, men han kjenner på maktesløsheten når hverken sjefen eller fagforeningen støtter de ansatte ved det lille bøkkerverkstedet i kravene sine. Mye av novellen går med på å beskrive bøkkernes arbeidsdag, den profesjonelle ekspertisen de tilvirker tønnene med, det sosiale samspillet mellom arbeidskarene og den felles fronten mot ledelsen i bedriften. Vendepunktet finner sted når sjefens datter blir syk og må hentes av ambulanse. Selv ikke denne krisen får arbeiderne til å lette på fronten mot ledelsen. Det er reaksjonen deres på dette som har gitt novellen navn. Camus behandler sin tematikk med mye større klarhet her enn i den forrige novellen. Han skildrer en vanskelig situasjon som vanskelig lar seg løse. Tragedien kan ramme den vellykkede like lett som den maktesløse. Og sosiale konvensjoner er ikke alltid så entydige som man gjerne skulle tro. Camus setter ikke opp helter og skurker som man gjerne gjør i den sosialistiske realismen. Karakterene er ikke representanter for den undertrykkende og den undertrykte klassen, men mennesker som trass i uenighet og ulike økonomiske forutsetninger, bærer på en felles menneskelighet, med den sårbarheten og stridbarheten den innebærer. Hovedpersonen Yvars er imidlertid den eneste som skildres med en viss grad av dybde. Arbeidskameratene synes meg å mangle autensitet og fremstår mer som typer, tenk den nevenyttige arbeidskaren med yrkesstolthet og klassebevissthet, slik han eksisterer i den venstreintellektuelles forestillingsverden, snarere enn virkelige personer. Sjefen skildres noe mer nyansert, men det er først og fremst gjennom Yvars indre monolog, ikke hans egne handlinger vi blir kjent med ham. Novellens nest siste setning inneholder det som i mine øyne synes å være et malplassert pronomen. Kan det være en oversettelsesfeil? Noe lignende finnes også i bokens neste novelle. Eller var det i den forrige? Jeg husker ikke. Samme kan det være.
Neste novelle heter «Gjesten». I bokens forord skriver oversetter Synneve Sundby om problemet med å oversette den franske tittelen «L’hote», som kan bety både «gjesten» og «verten». Dette vet jeg ingenting om, men jeg registrer at begge de sentrale personene i denne novellen kan anses som gjest i en eller annen forstand i det foreliggende narrativet. Fortelleren her er Daru, en fransk-algirsk skolelærer som bor og utøver sin profesjon i de algirske fjelltraktene, der han underviser den fattige lokalbefolkningens barn. Camus aksentuerer Darus tilhørighet i Algerie. Det er der han er født, og «alle andre steder følte han seg i eksil.» En dag kommer den lokale politimannen til ham med en arrestert araber på slep. Politimannen overlater araberen, som har drept fetteren sin, til Darus varetekt og gir ham ordre om å ta ham med til nabobyen 20 kilometer unna neste dag. Algeriekrigen er inne i sin tidlige fase, og den franske kolonimaktens fullmakter er blitt utvidet. Det endrede maktforholdet mellom ordensmakten og utdannelsessektoren skaper gnisninger mellom læreren og politimakten, og Daru godtar sitt oppdrag kun med sterk motvilje. Araberen er, som de fleste arberne vi har møtt så langt i denne boken, navnløs, og beskrivelsen vi får av ham - store, negroide lepper; mørke, urolige øyne; ansikt med et «opprørst uttrykk som slo Daru da araberen snudde seg mot ham og så ham rett i øynene» - avslører Darus skepsis og inntrykk av mannen som fremmedartet og potensielt farlig. Men Daru ser etter mennesket bak førsteinntrykket. Dermed oppstår et mer avslappet forhold mellom de to mennene i løpet av fortellingen. Læreren og drapsmannen tilbringer natten sammen og begir seg i vei neste morgen. Får Daru overlevert fangen? Det får du ikke svaret på her, men det jeg kan avsløre er at jeg syntes novellen var ganske god. Hovedpersonen er en sympatisk skikkelse med ambivalente følelser til de gryende konflikten i Algerie. Det er der han er hjemme, og samtidig er han en fremmed blant araberne i landet der hans egne er i ferd med å miste grepet (selv om dette grepet ikke glapp helt før flere år etter at boken ble utgitt). «I dette veldige landskapet, som han hadde elsket så høyt, var han alene.» Å være tilhørende og fremmed på samme tid innebærer for vår mann et valg mellom eksil og ensomhet.
Neste gang skal vi se på de to siste novellene i Eksil og kongedømme. De heter «Jonas eller Kunstneren i arbeid» og «Steinen som vokser». Hva de handler om, aner jeg ikke ennå, men så snart jeg vet det, skal jeg meddele meddele det for dere, kjære lesere. Da skal vi være nakne med Camus for siste gang.
Eksil og kongerike
Albert Camus
Oversatt av Synneve Sundby
Bokvennen, 2013
Kommentarer
Legg inn en kommentar