Vi skriver 12. mai 2024 og minner våre lesere om at det idag er 1 770 år siden Stefan I ble utnevnt til biskop av Rom. Han innehadde den romerske kirkens høyeste embede frem til sin død i august 257.
De store ekklesiastiske stridstemaene på Stefans tid var knyttet til prøvelsene Kirken kjente på under keiser Decius’ kristenforfølgelser. Hva skulle man gjøre med de som hadde falt fra eller kompromittert sin kristentro under forfølgelsene? Skulle de få anledning til å gjeninntre i det kirkelige fellesskap? Den skismatiske teologen Novatian mente nei. Kirken skulle være et samfunn av de rene. Novatianismen rigioristiske lære nådde en ikke ubetydelig utbredelse blant kirkens presteskap i løpet av 250-årene, men den romerske kirkens lederskap tok avstand fra dette synet og erklærte novatianismen både skismatisk og heretisk. Stefan valgte en mellomposisjon mellom rigorisme og laxisme, og dette synet beholdt kirken i århundrene fremover, blant annet da problemkomplekset ble aktuelt igjen på 300-tallet, da donatistene gjenopplivet Novatians lære.
Et annet stridsemne i Stefans tid var spørsmålet om gyldigheten til dåp foretatt av heretiske menigheter. Her landet Stefan på at dåpen var gyldig så fremt den skjedde i Faderens, Sønnens og Den hellige ånds navn
Stefan er også kjent for sitt kjølige forhold til den mer berømte Kyprian, biskop av Kartago. De to var enige på noen punkter og uenige på andre, men Kyprian må nok sies å være den strengeste av de to.
Det hevdes at pave Stefan ble drept mens han holdt messe, men sannsynligvis stemmer ikke dette. Idag hedres Stefan som helgen både i vestkirken og østkirken. Den norske kirke, derimot, ser nok på ham først og fremst som en overtroisk, tulling med antistatlige holdninger og ekskluderende syn på kvinner, LGBTQIA+ og andre religioner.
Kommentarer
Legg inn en kommentar