Gå til hovedinnhold

Sorg, savn og seksløpere

 


Her kommer et par kjappe bokomtaler som våre litteraturinteresserte lesere muligens vil ha interesse av. De av våre lesere som ikke bryr seg om skjønnlitteratur, vil trolig ha større glede av å bruke tiden sin på noe annet, for eksempel klesvask, en liten ryddeøkt eller personlig hygiene. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueloggjøre verkenes objektive kvaliteter.


Vidar Sundstøl har i løpet av de siste tre årene blitt en av redaksjonens favorittforfattere. Vi har allerede anmeldt Jeg sank, En hellig lund, Oseberg og Nattsang, alle sammen med en viss grad av begeistring. Nå er Sundstøl ute med en ny bok. Den heter Dag fra natt og er omtrent like utsøkt skrevet som de andre romanene (eller kortromanene, vil jeg si, for nok en gang klarer han å si det han vil si på under 100 sider) han har skrevet de siste fem årene. Ja, for dette er en forfatter med språket i sin makt. De nøye utmeislede setningene beveger seg rundt motiver og bilder som gjentas og gradvis fylles med mening, slik at den temmelig enkle handlingen trer frem med forbløffende dybde og kompleksitet. I bokens nåtidsplan møter vi en navnløs mann som er i sin nylig avdøde mors hus i Vest-Telemark, der han ser etter et bilde av sønnen sin, som døde for 30 år siden, bare to år gammel, og som siden kun har eksistert som et stadig blekere minne i mannens erindring, et minne han har gjort alt for å unngå. Handlingen foregår på flere tidsplan, der omstendighetene rundt guttens død, oppdagelsen av en billedvev med motiv fra middelalderballaden «Draumkvedet» samt hovedpersonens problemer med å forholde seg til sønnens død utgjør hovedbestanddelene. Det handler om sorg, erindring og forsoning - og, som vanlig i Sundstøls bøker, om tidens plastisitet, eller oppløsningen av fortid og nåtid, om du vil. Bokens motiver speiler og ufyller hverandre og danner en imponerende helhet som ved romanens slutt føles både innsiktsfull og tilfredsstillende. Vel verdt å lese hvis man setter pris på nitid uttenkte og elegant skrevne romaner med dybde i utførelse og tematikk. Men først og fremst er dette en bok sorg, savn og alvoret i menneskenes korte liv på jorden.


Neste bok ut er The Longhorn Feud av Max Brand. Brand var en av de mest populære og produktive westernforfatterne i første halvdel av 1900-tallet, men dette er mitt første møte med ham. Denne romanen, opprinnelig utgitt i 1933, er en klassisk western med handling fra en liten kvegby i Texas som er plaget av en blodig feide mellom to rancher der eierskapet til en okse står i sentrum. Joda du alipper ikke unna primærnæringene i denne genren. Inn i byen rir en dag helten, Barry Litton, og hans lojale medhjelper, sjømannen Tom Willow. Med kløkt, knyttnever og skyteferdigheter ordner de opp og oppnår dermed stor popularitet blant byens borgere, men en dag dukker det opp noen tvilsomme karer, ledet an av den demoniske Rann Duval, som ønsker å ta dem av dage. Handlingen er mindre actionfylt og voldelig enn f.eks. Morgan Kane-bøkene, men den tar igjen dette i humor, varme og persontegninger. Dessuten er det en språklig lekenhet man sjelden ser i Kjell Halbings mer patosfylte prosa. Brand tar seg god tid med å bygge opp intrigen og lar mye være uforklart i starten, men gradvis får leseren vite mer om hovedpersonenes fortid og deres forhold til skurkene. I siste del av boken er det mye action, men forholdsvis lite skyting, og avslutningen er dramatisk og til og med rørende. Barry Litton er en klassisk helt av den gamle sorten, handlekraftig og medmenneskelig, og Duval er hans onde speilbilde. Men bokens egentlige hovedperson og omdreiningspunkt er guttungen Jim Raeburn, som slår seg sammen med Litton og Willow. Selv om Brand bruker en allvitende fortellerstemme som tillater kun begrenset innsikt i karakterenes tankeliv, blir Jim på sett og vis leserens øyne og ører i historien. Som sagt er det lite vold, og aldeles ingen sex i The Longhorn Feud - kun en eneste kvinne møter vi, og hun er ærbar - men handlingen er spennende og godt oppbygget. Liker man humørfylt western som, godt innenfor genrekonvensjonenes grenser, varter opp med oppbyggelige helter, frastøtende skurker, mysterier, fart og spenning, bør man kunne glede seg over denne. Det gjorde i hvert fall jeg.


Dag fra natt er trolig tilgjengelig på Deres lokale bibliotek. The Longhorn Feud får De neppe tak i i fysisk format, men etter hva jeg kan se, finnes den som e-bok,


Dag fra natt

Vidar Sundstøl

Tiden, 2024


The Longhorn Feud

Max Brand

Pocket Books, 1948

(Opprinnelig utgitt i 1933)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da