Ernst Jünger
A German Officer in Occupied Paris
Oversatt til engelsk av Thomas og Abby Hansen
Det siste året har jeg lest meg gjennom Ernst Jüngers «A German Officer in Occupied Paris». Jünger er en interessant skikkelse, som kanskje fortjener en artikkel selv. Han var en krigshelt fra første verdenskrig, skrev en bok om det («I stålstormer», ofte beskrevet som den omvendte «Intet nytt fra vestfronten») og ble en veldig kjent forfatter og essayist i Tyskland i mellomkrigstiden. Han var knyttet til svært høyreorienterte og demokratifiendtlige sirkler (han var en nær personlig venn av Carl Schmidt gjennom hele krigen), og ble fridd til flere ganger av nazistene da de begynte å oppnå innflytelse. Likevel sa han nei takk til alle slike tilnærmelser, han skrev også et brev til Völkischer Beobachter der han ba dem ikke å trykke noen av hans verker.
Under krigen var Jünger kaptein i den tyske hær og tilbrakte mesteparten av krigen med okkupasjonsmyndighetene i Paris. Etter krigen var han en periode under de mistenksomme øynene til britiske okkupasjonsmyndigheter, sett som en «fellow traveler» av nazistene, men etterhvert forsvant mistanken, og Jünger endte opp som en stor skikkelse i Vest-Tysklands litterære sirkler. Han er en vanskelig skikkelse, esoterisk til tider, og opptatt av psykedeliske opplevelser. Han døde i 1998, 102 år gammel.
«A German Officer in Occupied Paris» er satt sammen av fire dagbøker Jünger førte under andre verdenskrig. Den første av disse ble skrevet mens Jünger jobber for lederen for den tyske okkupasjonen som en brev-sensor. På fritiden sosialiserer han med kunstnere og intellektuelle og forfølger en romanse med en parisisk barnelege av jødisk opphav mens kona var hjemme med barna. Ved siden av sensuren hadde han mindre offisielle jobber knyttet til å overvåke de intellektuelle kretsene han vanket i for okkupasjonsmyndighetene, samt å holde øye med de som jobbet for Partiet eller SS for Hærkommandoen. Jünger drev uoffiselt med etterretningsarbeid, noe som forklarer hvorfor han ofte virker både svært observant og usedvanlig godt informert.
Etter å ha vært i Paris i mer enn ett år, får Jünger et oppdrag som observatør på østfronten, og den neste dagboken er fra denne perioden. Her var Jünger vitne til begynnelsen på slutten til Det tredje riket, og plukker opp mye informasjon relatert til likvidering av jødene på østfronten. Etter dette oppholdet returnerer Jünger til sin post i Paris, der han fører tredje del av dagboken. Han blir i Paris til tyskerne evakuerer i 1944, og dokumenterer det han ser og hører om det generelle sivilisasjonssamenbruddet som krigen medførte. I denne perioden blir hans sønn arrestert grunnet kommentarer om Hitler, og han drar strenger for å få ham fri, noe som leder til at sønnen blir plassert i en straffebataljon. Jünger er også informert om julikomplottet mot Hitler, men bestemmer seg for ikke å delta, da han vurderer risikoen som for høy.
Den siste delen av disse dagbøkene ble ført i pennen nær hans hjem, ved Kirchorst nær Hannover. Fordi han var mistenkt i julikomplottet, blir han dimittert ut av hæren, men får posisjon som leder for en heimevernsgruppe i området rundt sitt hjem. Her får han beskjed om at hans sønn er død, og dette rammer ham drastisk. Dagboken avsluttes med at amerikanske stridsvogner ruller inn i området, og Jünger, som siste offiser der, gir ordre om å åpne anti-stridsvognbarrikadene og overgi området til amerikanerne. Jünger tenker tilbake til den tyske invasjonen av Frankrike seks år tidligere, som Jünger hadde vært med på som kaptein i den tyske hær.
Innholdsmessig er disse tekstene nettopp en dagbok. En dagbok skrevet av en veldig spesiell mann. En skikkelse som virker både innsiktsfull og skarp samt drømmende og fjern. En mann som er menneskelig og empatisk, men også distansert og likegyldig. Han filosoferer om folkeslag, særlig tyskere, franskmenn, engelskmenn og jøder. Han snakker om politikk og mennesker, om menn og kvinner. Om krig og massedrap. En rød tråd i boken er hans gjennomlesning av Bibelen, som han gjør parallelt med krigen, og han presenterer sine refleksjoner underveis.
Dette gjør boken noe vanskelig å anmelde. Det er ting i den som er fantastisk skrevne skildringer, som når Jünger blir slått av hatet i øynene på en ung pariserjente når hun treffer ham i uniform. Det er også fascinerende anekdoter, som når han tar en drikk med Picasso, og og interessante observasjoner, som når han kontemplerer over hvordan det kan føles som en liten død når en bekjent ser en side av deg som gir den et annet inntrykk enn de tidligere har hatt.
Boken er også en nesten uvurderlig samtidskilde til hendelser på tysk side under andre verdenskrig, skrevet av en konservativ tysker som mislikte nazistenes fremferd. Slike sett er verket absolutt verdt å lese. Det er Jüngers avstand til det han beskriver, som gjør dokumentet hans mest fascinerende. Han fremstår som en slags dommer av alle de involverte, uten selv å forholde seg til sin egen posisjon i særlig grad. Hans beskrivelser av Øst-fronten er likevel slående, og hans observasjon at grusomheter blir gjort som rengjøring, fordi folk blander hygiene og moral, noe som drar tanken mot Hannah Arendt, og til og med Jonathan Haidt og Jordan Peterson.
Til gjengjeld er det ganske mye i boken som er kjedelig. Hans observasjoner kan ofte være veldig detaljfikserte, og han bruker mye tid på sin billesamling og betraktninger rundt dette. Slik vil denne boken antagelig være en prøvelse for leserens tålmodighet om man først og fremst er interessert i politikk og historie. Men slikt er å forvente når man leser en dagbok, kanskje særlig en skrevet av en såpass spesiell fyr som Ernst Jünger.
Alt i alt en spennende, men krevende, bok. Anbefalt for alle som er interessert i andre verdenskrig, og har lyst til å utforske denne konflikten fra så mange vinkler som mulig. Den er også interessant for de som er interessert i skikkelsen Ernst Jünger, samt språkfilosofi og esoterisk spekulasjon.
HÅKON D. MYHRE
Kommentarer
Legg inn en kommentar