Ut mot havet (1)

 

Henrik Ibsen

Fruen fra Havet

Gyldendal, 1993

Opprinnelig utgitt 1888

Det begynner å bli en stund siden vi presenterte et Ibsen-stykke her på Würmstuggu. Men det er jo fortsatt mye å ta av, så da jeg i går kveld tok meg i å fortape meg i Fruen fra havet, forstod jeg at en ny bloggpost om enda et stykke av vår mest berømte dramatiker var nært forestående. Og her er den. Eller for å være pinlig nøyaktig er dette del én av to. Her vil jeg skrive om mine inntrykk etter de tre første aktene, så tenker jeg det blir et avsluttende innlegg der jeg tar for meg stykkets to siste akter. Jeg har lest stykket en gang før, men det er mellom 15 og 20 år siden, så det er ikke så mye av selve handlingen jeg husker.

Fruen fra havet er et av de mest kjente stykkene til Ibsen, og stykket hører til i dramatikerens sene, symbolistiske fase. Handlingen utspiller seg en het sommerdag ved en kystby formodentlig vest eller et stykke nord i landet. Landskapet er preget av fjell av viss størrelse, og vannet er varmt nok til å bade i, noe som trekker til seg turister fra både inn- og utland. Stedet ser ut til å ligge innerst i en fjord, og dette har betydning for symbolikken i stykket. 

La oss begynne med rollefigurene. Hovedpersonen er Ellida Wangel. Hun er i trettiårene og gift med den noen år eldre doktor Wangel, som hittil i stykket ikke har fått noe fornavn. Han er en solid, omsorgsfull fyr som verdsetter familieliv og hygge. Doktor Wangel har vært gift tidligere, men ble enkemann for noen år siden. Med sin avdøde hustru har Wangel to døtre, Bolette og Hilde. Bolette er den eldste og fremstår som ansvarsfull, men med en lengsel utover, bort fra hjemstedet og husets fire vegger, mens den yngre Hilde er mer lettsindig, med et anstrøk av sadisme, eller i det minste skadefryd. Vi møter også familiens, eller nærmere bestemt Bollettes, gamle huslærer Arnholm, som kjenner Ellida fra langt tilbake og sågar har næret følelser for henne en gang i tiden (noe han kanskje gjør ennå), og kunstnerspiren Lyngstrand, en svakelig og lettere patetisk figur med pretensjoner om å bli billedhugger. 

Men det er altså Ellida Wangel dette handler om. Hun elsker å bade  og føler en dragning mot havet, vokst opp som hun har ved et fyrtårn ute i havgapet, der hennes far var fyrvokter. Men som vi alle vet, utspiller ikke Ibsens skuespill seg kun i nåtiden. Hendelser fra fortiden dukker opp og kaster et mørke over rollefigurenes liv. Gjennom replikkvekslinger  manes et fortidig hendelsesforløp gradvis frem, først som dunkle hint, og siden som et klart narrativ som gradvis vinner makt over Elida og hennes nærmeste. Ja, ved tredje akts avslutning ser de ut til å utgjøre en betydelig trussel mot hennes ekteskap. Ja, for jeg har liten tro på at Ellida og doktor Wangel vil holde sammen når teppet faller. Mer om det senere. Det handler om en sjømann fra hennes fortid som en gang vant hennes hjerte, og som nå er på vei tilbake for å kreve henne tilbake. Dragningen hun føler mot havet henger ikke bare sammen med hennes oppvekst, men også med livsførselen til den mystiske sjømannen, som har seilt på alle verdenshav med vekslende identiteter. Han representerer en motsetning til den stedbundne og konvensjonelle doktor Wangel. Ja, jeg vil si at den omskiftelige og uforutsigbare sjømannen, som synes å være likegyldig til sosiale konvensjoner, representerer det primitive, det nomadiske, det usiviliserte i menneskesinnet. Han representerer Kaos, mot doktor Wangels Orden. Men kaos er også frihet, og orden er fangenskap. Ellidas sinn har internalisert denne dobbeltheten, noe som har har gått utover hennes psykiske helbred, for kaos og orden kan ikke leve side om side. I en replikk avslører Bolette at doktor Wangel lar sin hustru «få medisin hun slett ikke har godt av i lengden». Wangel foreslår også at familien flytter lenger ut i fjorden, slik at Ellida kan få ro i sinnet og tilfredsstilt sin lengsel mot havet.

Akt tre avsluttes med at den mystiske sjømannen dukker opp ved Wangels hus og krever å få fru Wangel med seg. Men det skal skje frivillig. Wangel puster lettet ut, for dette jo en mann Ellida har sagt at hun frykter og ikke vil ha noe med å gjøre. Jeg er imidlertid ganske sikker på at hun ender opp med å gå frivillig.

Jeg synes dette skuespillet er ganske fabelaktig så langt. Rollefigurene er godt urformet og bidrar alle til å drive handlingen frem, plottet er spennende og velkonstruert, og symbolikken er både potent og interessant uten å komme i veien for narrativets indre logikk, selv om Ibsen i et par tilfeller tillater seg å ta i bruk litt «magisk realisme» for å aksentuere tematikken. Men det må jo værra lov. Jeg ser frem til å lese resten. 

Denne omtalen baserer seg på en modernisert utgave fra 1993. Eller, selve boken er fra 1993, en av disse grønne pocketbøkene med gullskrift; for alt jeg vet, kan revideringen godt ha blitt utført mange år tidligere. Jeg er ingen ekspert på norske Ibsen-utgaver. Spør De meg, vitner det om en altfor progressiv og reformvillig språkpolitikk når man ser seg nødt til å oversette tekster som ble skrevet for et århundre siden til moderne norsk. Kultiverte mennesker klarer fint å lese tekster som ikke inneholder den siste slang. De som ikke klarer det, får heller lære seg å lese skikkelig eller holde seg til bøker fra siste tiår. 

Følg med videre! Del to kommer sikkert en av de nærmeste dagene. Eller kanskje aldri. Jeg lover intet.

Illustrasjon: Edvard Munch, 1896