Sjokkboken vi nesten ikke turte anmelde

 

Nesten som ingenting er hendt

Ole-Petter Vaaten

Cappelen Damm, 2024

Ole-Petter Vaaten er ute med ny diktsamling, og ettersom vi har omtalt begge de to siste bøkene hans, Bare de som har danset fra 2022 og Jeg håper det går bra med meg fra i fjor, mener vi det er rett og rimelig at også denne fortjener en aldri så liten anmeldelse. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter. 

Nesten som ingenting er hendt fortsetter i samme spor som de to foregående bøkene til Vaaten. Tekstene handler om hverdagslivet til en mann som bor på et lite sted og som beskjeftiger seg med ting folk som bor på slike steder formodentlig er opptatt av, som biler, vedlikehold, naboer og slikt. I forrige diktsamling skrev Vaaten en del om det tidsriktige temaet «psykisk helse». Her handler det mer om det å bli gammel, og de fysiske plagene det medfører. Det lyriske subjektet i tekstene arbeider som lærer og ser ut til å tilbringe mye tid alene i sin bolig og rundt om på det landlige stedet der han bor. Mye av denne tiden går med på å tenke over helseutfordringer, bruksgjenstander, vegetasjon og fortiden. Dette er en litt stakkarslig type som står på terskelen til en alderdom som har signalisert sin ankomst en stund. Han lever et stusslig, begivenhetsløst liv og tenker ingen nye tanker. I alle fall avslører ikke diktene, som er utformet som tankelivet til denne ensomme sliteren, noen originale ideer eller dyp innsikt i livet slik det fremtrer for det moderne mennesket i vår omskiftelige tid. Sånn sett er han kanskje et bilde på leserne sine, for omtrent sånn ser jeg for meg kjernepublikummet for nyere norsk lyrikk også. 

Vaaten skriver uspektakulære dikt som hverken utfordrer eller imponerer. Tematikken er sammenfallende med mye annet som skrives av mannlige, halvgamle poeter på landet, og når det gjelder språk og form, er dette så konvensjonelt som det kan få blitt. Vaaten skal i imidlertid ha ros for ikke å bruke utpreget dialektale ord og vendinger i tekstene sine. Ikke skriver han nynorsk heller. 

Omslaget er fiolett og inneholder informasjon om tittel, genre, forfatter og forlag samt en pregløs tegning av en fisk som ifølge kolofonen er hentet fra Shutterstocks billedarkiv. Permene er stive. Boken kan kjøpes for kroner 349, men jeg vil heller anbefale å låne den på biblioteket om man absolutt vil lese den.