 |
| Neil Young i Stavern, 2016. (Foto: Tore Sætre) |
MUSIKKESSAY AV ESPEN DALBERG
I disse dager fyller Neil Young 80 år. Den 12. november 1945 ble Neil Percival Young født i Winnipeg, Canada. Bare 18 år gammel platedebuterte han med bandet sitt The Squires i 1963, og siden det har han gitt ut plater med et infernalsk tempo. Først med Buffalo Springfield, siden med Crosby, Stills og Nash og til slutt under sitt eget navn, gjerne med ymse konstellasjoner av Bandet Crazy Horse i ryggen.
Det må ha vært noe i vannet i Canada på 40-tallet. Joni Mitchell, Leonard Cohen og Neil Young er alle ikoniske nord-amerikanske musikere som har det til felles at de er født og oppvokst nord for grensen. Gjennom syv tiår har de alle vært med på å prege den vestlige kulturkanon med sine sanger og opptredener. Og i år er det altså Neil Young som runder 80.
Den første gangen jeg kan huske at jeg hørte Neil Young var vinteren 1992. Jeg hadde nettopp begynt på videregående. Håret hadde akkurat nådd ned til skuldrene og Nirvanas singel «Smells Like Teen Spirit» gikk på tung rotasjon på MTV. Jeg hadde nok hørt noen låter tidligere, men jeg husker godt at jeg fikk låne Harvest og Rust Never Sleep av en kamerat i klassen. Jeg var solgt. Kombinasjonen av akustiske sanger med enkel instrumentering og tyngre låter med lange dronende gitarpartier gikk rett inn. Heldigvis var Neil Young inne i en ny kunstnerisk vår akkurat på denne tiden. Platene på tidlig 90-tall ble både kritikerroste og solgte bra. Jeg husker fremdeles RBs Rune Westengens panegyriske anmeldelser. I en tid uten internett og sosiale medier var kulturjournalistene høvdinger innen smaksdannelse. Etter hvert flatet både kvalitets- og salgskurven ut, men jeg fortsatte å kjøpe platene, noe jeg har fortsatt med fram til i dag.
Hva er det som gjør Neil Young unik? Som Neil Young-fan blir man hele tiden satt på prøvelser. Mange ser på 80-tallet som en spesielt mørk periode – slitsom new wave med vocoder synth på Trans (82), rockabilly på Everybodys Rockin’ (83), streit country på Old Ways (85) og stadion rock med synthtrommer på Landing On Water (85) er stilarter han har flørtet med. Men hele tiden har det vært noe der. En nerve som skinner igjennom, uansett hvor outrert eller aparte produksjonen eller konseptet er. Greia med Neil Young er at han aldri har gitt ut en gjennomført perfekt plate. Absolutt alle platene inneholder låter som enten er irriterende, malplasserte eller bentfrem uhørbare. Og kanskje er det disse imperfeksjonene som er nøkkelen til å forstå Neil Youngs gjennomslagskraft? Kanskje er det bruddene som får fram gullkornene i sangkatalogen.
Mange har en tendens til å plassere popstjerner på en pidestall. Alt de gjør er gjennomtenkt og aktverdig. Det går ikke med Young. Han har gitt ut mye rart, er kjent for å sette seg selv foran alle andre og skal ikke være lett å samarbeide med (bare spør Stephen Stills og Graham Nash). På det personlige plan er han heller ingen helgen. Som 74-åring skilte han seg fra sin kreftsyke kone Peggy, som døde bare måneder senere, for så å gifte seg med den tidligere supermodellen og skuespilleren Darryl Hannah. Dette førte til et brudd med datteren. På den siste plata Talkin’ To The Trees synger han om dette bruddet og hvordan han ikke lenger får treffe barnebarna. Ingen ting feies under teppet. Når Taylor Swift og Bruce Springsteen framstår som utstillingsdokker for pietet og sunnhet, labber Neil Young rundt på sitt poliorammede ben mens han gjør sine ikke alltid helt gjennomtenkte greier. Ikke at han ikke er moralistisk. Da covid-bølgen herjet som verst, trakk han hele backkatalogen sin fra Spotify fordi Spotifys største podcaster Joe Rogan intervjuet en vaksineskeptiker. Han er heller ikke nådig når han kommer med sine naive og ofte plumpe samfunnsanalyser, hverken i sangtekster eller intervjuer. I 2005 ga han like gjerne ut låta med den bombastiske tittelen Let’s Impeach The President.
Som Neil Young-fan er man bare nødt til å takle dette. Og det er egentlig ikke noe problem. For hva er det egentlig som teller? Jo det er jo, når alt kommer til alt, musikken. At Neil Young har verdens beste backkatalog er jeg ikke i tvil om. Ingen har skrevet så mange fantastiske låter (få har skrevet like mange dårlige også). Nå har han riktignok solgt 50% av rettighetene for sine 1180 låter til selskapet Hipgnosis for 150 mill dollar, men låtene står der like fullt.
Jeg hadde den glede av å overvære Neil Youngs (foreløpig) siste konsert i Bergen denne sommeren. Det striregnet, vi sto tett og lyden var ikke optimal. Likevel var det en vital 79-åring vi fikk bivåne. Bandet koste seg på scenen og publikum var fornøyde. Kan man være hvit mann som pusher 80 og ha det sånn, høres det ikke så verst ut. Så i kveld synes jeg du skal gjøre som meg, finne fram en Neil Young-plate du er glad i, om det er vinyl eller Spotify (han kom tilbake etter noen måneder) spiller ingen rolle. Sett på plata og kos deg med den lyse, skjelvende gullrøsten til Neil Young, nyt gitarsoloene og hør på tekstene. Høsten blir ikke særlig bedre enn det.
Foto: Tore Sætre
Kommentarer
Legg inn en kommentar