En mørkere Bjørneboe

 

Jeg har tidligere anmeldt Jens Bjørneboes to første diktsamlinger, Dikt og Ariadne, så i går aften bestemte jeg meg for å lese gjennom hans tredje diktsamling Den store by fra 1958, for muligens å skrive en anmeldelse av boken. Det ble delvis et gjensyn med dikt jeg kjenner temmelig godt fra før og samtidig et møte med tekster  som fremstod helt nye for meg, noe som kan skyldes at jeg muligens aldri har lest boken fra begynnelse til slutt før. Selv om jeg fremdeles har boken friskt i minne - det er ikke mer enn et døgn siden jeg leste den - er jeg likevel i tvil om jeg skal anmelde den. Dette har flere årsaker jeg ikke vil gå inn på her, men jeg kan godt dele noen av de tankene jeg gjorde meg under lesningen. 

Boken er kort, bare om lag 50 sider fordelt på 15 dikt, hvorav det siste, lange diktet som har gitt samlingen sitt navn, består av 12 «sanger». Dette er også det minst interessante diktet, både på grunn av den abstrakte tematikken og den løse formen. Ikke overraskende lykkes Bjørneboe bedre med de mer formalt strenge og tematisk avgrensede diktene, især de med bibelsk motiv. I «De hellige tre konger» lar han de kongelige pilgrimene møtes på Golgata før de finner veien til stallen i Betlehem. Slik får de på et vis erfare Jesu liv i revers før de endelig møter Frelseren. Minst like godt er «Påske», der en kurvmaker forteller om sitt arbeid med å lage en tornekrone på bestilling. «Jeg kjenner godt det arbeidet jeg gjør,» sier han, «men jeg har aldri gjort slik krone før». Selve arbeidet skildres nærmest som et sakrament, men på slutten er han like uvitende. «Men ingen her på verkstedet kan skjønne / hva de skal bruke slik en krone til». Diktet er skrevet i jambisk pentameter, men er mer fleksibelt med hensyn til strofeoppbygning og rimmønster. Dette har lenge vært et av mine yndlingsdikt fra Bjørneboe.

«Det andre Roma» er også et fint dikt. Det handler om den protestantiske kirkegården i Roma, der nordeuropeere hviler i den evige stads jord. Jeg vil også trekke frem diktet om Donatellos berømte rytterstatue i Padova. Dette er et mørkt dikt om krigens dehumaniserende effekt på mennesket. Det avsluttes med at soldatfølget jager «avsted fra drømmen og freden. / Gjennem visiret er verden slik som condottierer skal se den.» Boken inneholder enda et dikt med tilknytning til billedhuggerkunsten her. I «Michelangelo taler til "Natten"» lar Bjørneboe kunstneren snakke til sin nylagde statue. Han kontrasterer den smertefulle menneskelige eksistensen med den evige ro som kjennetegner billedhuggerens døde materiale, stein. Man aner at det finnes en dødslengsel her. Dødslengsel vitner også diktet «Besøk» om. Dette er kanskje det mest slående diktet i samlingen. Her taler det lyriske subjektet til en «venn» som kommer på besøk. Om vennen er Gud eller døden er ikke lett å si, men diktet er både hardtslående og nydelig skrevet. I det hele tatt er det en ganske mørk tone over mange av diktene i denne samlingen. I tillegg til de ovennevnte gjelder dette «Likskjorten», «Vinter» og «Mitt hjerte». 

Lysere og mer livsbejaende er «Til mig selv på min 35-årsdag» og «Til Herman Wildenvey», men i dette selskapet fremstår de nesten som bagateller, selv om de er teknisk godt gjennomført. I «Karkamål» henter Bjørneboe sitt stoff fra sagalitteraturen, og også formen henter elementer fra den norrøne poesien. Her handler det om trekantdramaet mellom Olav Tryggvason, Håkon Jarl og den svikefulle trellen Kark. Diktet handler om nødvendigheten av «å drepe trælen sin i tide». Avslutningsvis vil jeg nevne at det noe banale «Sommer i syd og nord» er et av de svakeste diktene i samlingen. Til tross for sine svakheter (og ja, boken er svakere enn Dikt og Ariadne) inneholder Den store by mye lyrikk som holder skyhøyt nivå, særlig om man sammenligner med moderne poesi.

Jeg er fortsatt i tvil om jeg skal anmelde boken. Hva synes dere, kjære lesere? Bør jeg skrive en anmeldelse av Den store by, eller bør jeg la det være? Send oss et postkort og si Deres mening! Adressen finner De i telefonkatalogen. Merk konvolutten:

Den store by

Jens Bjørneboe

Cappelen, 1958