Bokomtale: Boris Godunov

Pusjkin, 1827

 Boris Godunov

Aleksandr Pusjkin

Gjendiktet av Erik Bystad

Gyldendal, 1992

Dette er, som sportsjournalistene ville sagt, en historisk artikkel. For første gang anmelder vi nemlig et verk av Aleksandr Pusjkin. Det har faktisk aldri skjedd før. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter:

I går leste jeg Aleksandr Pusjkins historiske drama Boris Godunov. Stykket ble skrevet i 1825, men ble ikke utgitt før flere år senere. På scenen ble det ikke satt opp før 1870, flere tiår etter Pusjkins død. Jeg har lest stykket før, men det må være rundt 20 år siden nå, så i forkant av denne lesningen var det ikke så mye jeg husket utover essensen, eller hovedpunktene, i handlingen. Jeg husker at jeg likte stykket godt da, og jeg tror jammen jeg likte det enda bedre denne gangen, noe som kanskje har sammenheng med at jeg i mellomtiden har opparbeidet mer omfattende kunnskaper om denne perioden i russisk historie. Handlingen i Boris Godunov er nemlig lagt til «den store urotiden», (eller «smutnoje vremja», som russerne sier). Dette er en vanlig betegnelse på perioden fra 1598, da tsar Fjodor I, Ivan den grusommes tilbakestående sønn, døde uten å ha etterlatt seg en tronarving, og frem  til 1613, da Mikhail Romanov besteg tronen og etablerte det mektigste tsardynastiet i Russlands historie. Disse 15 årene bød på store prøvelser for russerne og den russiske stat, med hungersnød, kriger, økonomisk krise og ustabile maktforhold. 

Handlingen i Pusjkins drama begynner med Fjodors død og kroningen Boris Godunov, som siden Ivan den grusommes død hadde vært den virkelige herskeren i Moskva. I åpningsscenen, som utspiller seg i Kreml, møter vi to adelsmenn som ikke er fornøyd med den nye tsaren. Han er en oppkomling uten fornemt blod. Og enda verre: Han skal ha myrdet tsar Ivan den grusommes yngste sønn, den rettmessige arvingen til tronen. Boris Godunov er i virkeligheten en tronrøver. Dermed er noen av hovedtemaene for dramaet etablert: klasseantagonisme, maktens legitimitet og fortidens synder. Etter kroningen av Boris flyttes handlingen til Tsjudovo-klosteret, der vi møter den gamle munken Pimen og hans protesje Grigorij. Her beretter fader Pimen om sannheten bak prins Dimitrijs død. Dette gir Grigorij en idé. Han skal utgi seg for å være prins Dimitrij og utfordre tsaren i en kamp om makten i det russiske riket! Slik begynner historien, som er både fremragende komponert og utsøkt skrevet. Dramaet er for det meste skrevet i blankvers, forøvrig godt gjengitt i Erik Bystads gjendiktning, og selv om denne formens rigiditet ofte kan gjøre dialogen kunstig, føles replikkene i dette stykket overraskende naturlige, samtidig som de inneholder mye nydelig poesi. Og det er aldri vanskelig å følge med på handlingen og de ulike rollefigurenes innbyrdes forhold. Men det er en ting som er vanskelig - å legge boken fra seg.

Av de to antagonistene som er i sentrum for handlingen, er det «den falske Dimitrij» som trer klarest frem for leseren. Han er en intelligent, lidenskapelig opprører som vet hvordan han skal manipulere folk. Han allierer seg med Russlands erkefiende, Det polsk-litauiske riket i sitt felttog mot Moskva. Med seg har han også hevngjerrige eksilrussere. Han vinner også mye sympati i det russiske riket. Boris Godunov ser vi hele tiden på større avstand, så han blir mer gåtefull. Han setter alle kluter til for å fange tronpretendenten, som han vet er en sjarlatan. Og han er nødt til å bruke hardhendte metoder for å sette seg i respekt i et folk der mange ser på ham som en illegitim tyrann. Jeg skal ikke si så mye mer om handlingen utover at den inneholder action, romantikk, humor og mye engasjerende maktspill. For de som er interessert i hvordan det hele ender, kan jeg opplyse at stykket klassifiseres som tragedie. Alt i alt er dette et ypperlig skuespill som aldri blir kjedelig, og som er en nytelseå lese. 

Denne utgaven inneholder også et langt og grundig etterord som jeg ikke gadd å lese denne gangen, men som jeg husker å ha lest med stor interesse ved forrige. Boken anbefales til alle som liker å lese gode historiske dramaer, særlig om de er skrevet i bunden form og handler om strid og sterke menn i Russland i tidlig moderne tid. Altså den jevne Würmstuggu-leser. Og for lesere med særlig interesse for film, kan vi nevne at Boris Godenov ble filmatisert av Sergej Bondartsjuk i 1986. Jeg har ikke sette hele filmen, men det jeg har sett, ser bra ut. Filmen kan sees aldeles gratis på Youtube.

Og slik slutter altså den historiske, første Pusjkin-anmeldelsen på Würmstuggu. Kommer det mer Pusjkin-stoff? Skriv til oss og si din mening! Adressen finner du i telefonkatalogen.

Illustrasjon: Vasilij Tropinin