Skodespelet
Jon Fosse
Samlaget, 2025
Det bør ikke overraske Würmstuggus lesere at mitt forhold til Jon Fosse som dramatiker er ambivalent. Ofte er tekstene hans hule og sjelløse i all sin abstrakte minimalisme, og figurene sjablongaktige og uten dybde. Likevel er det noe som får meg til å lese ham igjen og igjen. Det kan være en kombinasjon av følelsen av å være tilbake på et kjent sted, (der folk gjentar replikker og følger dem opp med «ganske kort pause» og «bryt seg av» igjen og igjen, inntil handlingen ender i antiklimaks), noe som ikke nødvendigvis sier noe mer enn at motstandskraften hos leseren er blitt brutt ned, eller det kan være fordi han av og til glimter til med interessante ideer og smarte fortellergrep. Det er særlig i fortellingene denne siden ved Fosse kommer frem, for eksempel i den utmerkede Trilogien eller den mer moderat vellykkede Kvitleik. Men man skal ikke glemme at Fosse også har skrevet en del ok dramatikk, og også der har han gjort mye interessant rent fortellerteknisk.
Handlingen i Jon Fosses nye skuespill, Skodespelet, utspiller seg på en kai der et knippe mennesker venter på en båt som skal ta dem med på en reise. Man skjønner ganske raskt at det i virkeligheten er fergemannen Karon, med andre ord døden, de venter på, selv om det aldri blir sagt direkte. Hva er det så som skjer der ved bredden av elven Styx?
Rollegalleriet består av et middelaldrende ektepar, et ungt kjærestepar samt en teatertrupp på tre som forsøker å underholde passasjerene med et skuespill mens de venter på båten som tilsynelatende aldri kommer. De mangler imidlertid én skuespiller. Dermed er det duket for et velskrevet og særdeles smart stykke dramatikk som jeg leste med stor fornøyelse.
Fosse er i det metafysiske hjørnet i dette stykket og kretser rundt store temaer som livets avslutning, eksistensens opphav og, til syvende og sist, Gud. Metafiksjon er et av virkemidlene han benytter for å utforske denne tematikken. Den selvrefererende tittelen er ett eksempel. Dessuten oppnår alle fall en av rollefigurene innsikt i sin eksistens som litterær figur, gjennom sin motvillige deltagelse i et skuespill hvis forfatter blir hemmeligholdt gjennom ulike bortforklaringer. Vi blir presentert for et litterært univers som omfatter en rekke virkelighetsnivåer, og et av dem er vår egen virkelighet. Stykket har en fin, oppløftende avslutning som etterlater leseren, i alle fall meg, litterært tilfredsstilt - og kanskje til og med litt klokere.
Spør du meg, er Skodespelet et av Fosses aller beste skuespill, kanskje det beste. Denne vurderingen skyldes kanskje tilfeldigheter, som tid og sted, eller at det ble lest i én bestemt mental tilstand som i seg selv er summen av ett spesifikt sett med erfaringer og disposisjoner. Min positive oppfatning av stykket kan selvfølgelig også ganske enkelt være et resultat av Skodespelets objektive kvaliteter. Altså at Jon Fosse her har skapt et kunstverk som rett og slett er overlegent brorparten av hans tidligere produksjon med hensyn til oppfinnsomhet dybde og komposisjon. Så får det gjenstå å se om dette bare er et blaff av inspirasjon, eller om det er en vedvarende fase i hans forfatterskap som fremtidens litteraturhistorikere kanskje vil omtale som «Fosses gylne periode» eller noe slikt.
Uansett: Stykket Skodespel traff meg.
Kommentarer
Legg inn en kommentar