Würmstuggu har opp gjennom årene anmeldt mye dramatikk fra inn- og utland, til tross for at redaksjonen i liten grad består av teaterentusiaster. Redaksjonssekretær Myhre nærer riktignok en viss entusiasme for det beslektede mediet film, mens redaktør foretrekker det skrevne ord (eventuelt kombinert med statiske bilder) når han skal la seg underholde av oppdiktede narrativer. Derfor har vår tilnærming til dramatisk diktning fokusert på skuespill som tekst, ikke som scenekunst. Vi foretrekker altså det platoniske ideal bak teaterstykket fremfor legemliggjøringen på scenen. Da får stykkets ideer pusterom og replikkenes kvaliteter komme til sin rett uten å besudles instruktørers og scenografers innfall og skuespilleres tilkortkommenhet (selv om vi gladelig medgir at det er høy standard på norske skuespillere i sin alminnelighet).
Den dramatikeren vi har skrevet mest om, er Jon Fosse. Siden vi publiserte vår anmeldelse av Nokon kjem til å komme tilbake i 2016 har vi anmeldt en rekke av den norske nobelprisvinnerens skuespill, deriblant Svevn, Varmt, Dødsvariasjonar, Rambuku, Skuggar, rockedramaet Lilla, Suzannah, som handler om Henrik Ibsens hustru, scenemonologen Slik var det, I svarte skogen inne (som egentlig bare er en sceneversjon av fortellingen Kvitleik), Einkvan, Og aldri skal vi skiljast, Namnet, Og natta syng sine songar, Draum om hausten og Eg er vinden. Det siste Jon Fosse-stykket vi anmeldte var Skodespelet fra 2025.
I 2023 fokuserte vi på Henrik Ibsens dramatikk. Da publiserte vi anmeldelser av publikumsfavoritter som En folkefiende, John Gabriel Borkman, Rosmersholm, Lille Eyolf, Fruen fra havet, Når vi døde vågner og Bygmester Solness, samt mer bortglemte stykker som Kæmpehøjen, Olaf Liljekrans og Hærmændene på Helgeland.
Flere av Ibsens samtidige har også fått den berømmelige Würmstuggu-behandlingen. I 2016 anmeldte vi August Strindbergs Pelikanen. Ibsens rival Bjørnstjerne Bjørnson skrev som kjent også for scenen, men det eneste av hans stykker vi har anmeldt, er Over ævne I.
Mer moderne skandinavisk dramatikk har også sin plass i Würmstuggu. Vi nevner Martin Nags dokumentariske skuespill om den russiske bolsjevik og seksualprofet Aleksandra Kollontaj fra 1982 og Arne Lygres temmelig uinteressante Nær meg fra 2019.
Vi har også skrevet om stykker fra den greske tragediens gullalder. Både Sofokles’ Elektra og Kvinnene i Trakis, Evripides’ Medeia og Hekabe samt Aiskhylos’ Perserne vekket begeistring hos vår anmelder.
Fra det tyske språkområdet har vi også en god del dramatikk av sterkt vekslende kvalitet. Vi har tatt for oss Bertolt Brechts stykker Baal, Trommer i natta, Den kaukasiske krittringen og Mor Courage og borna hennar, og vi har sett på Peter Handkes eiendommelige og ikke så rent lite sensuelle drama Dei vakre dagane i Aranjuez. Georg Buchner er også representert med to stykker, Lenz og Woyzeck. Tida og rommet av Botho Strauss har også måttet passere Würmstuggus kritiske blikk.
Det franske drama har selvsagt også sin plass i dette selskap. Vi har skrevet om klassisten Jean Racines Bérénice og Alfred Jarrys Kong Ubu. I tillegg har vi anmeldt antologien Omkring det absurde der leseren gjøres kjent med et knippe sketsjer og enaktere innenfor etterkrigstidens absurde tradisjon i det franske teater.
Fra Russland har vi bare anmeldt et skuespill. Men for et skuespill det er! Aleksandr Pusjkins historiske drama Boris Godunov vil neppe skuffe våre lesere om vi kjenner dem rett
Til sist tar vi med den eneste spanjolen i dette selskapet: Federico Garcia Lorca. Vi håper hans skuespill Frøken Rosita, eller Blomsterspråket, Bernadita Albas hus og Blodbryllup, vil begeistre våre lesere i samme grad som de begeistret vår anmelder.
Vi kommer garantert til å fortsette å anmelde skuespill i tiden fremover, så det er bare å følge med - om man interesserer seg for denslags, da.
Kommentarer
Legg inn en kommentar