Gå til hovedinnhold

There's still need for my sword


Bertolt Brecht er en dramatiker jeg ikke setter spesielt høyt, men som jeg likevel har lest en god del av. Lest, ja, for jeg er ikke en som renner ned teatrene. Jeg synes imidlertid skuespill ofte kan være utmerket lektyre. På scenen blir det ofte så mye annet som tar oppmerksomheten fra intrigen og ideene i et velkomponert drama. Eller kanskje det bare er jeg som er en kulturell barbar. Hva vet jeg?

Som sagt, jeg kjenner Brecht fra før, så nå nylig fikk jeg lyst til å lese noe av ham igjen. Det stykket som lyste mot meg i bibliotekets dramahylle, var ungdomsverket "Baal" i Øyvind Bergs gjendiktning. Dessverre må jeg innrømme at stykket ikke engasjerte meg stort. Dets svært løse intrige, og karikerte persongalleri gjorde lesningen til et ork. Tematikken, som stort sett dreier seg rundt fyll, seksuell umoral og diktergeniets plass i den moderne verden, er rett og slett ikke nok til å bære et drama av denne lengden. Styr unna. 

Men jeg vet jo at Brecht kan skrive både interessant og treffende, man har jo lest om Mor Courage og gjengen i Tolvskillingsoperaen, så jeg fant et stykke til av Brecht, nemlig "Trommer i natta". Dette er, i likhet med Baal, et av Brechts tidlige skuespill. Og det er mye bedre. Her er intrigen stram, personene er troverdige, og miljøet er håndfast og levende. Her handler det om en brutt forlovelse, en returnert elsker og klassekonflikt i Berlin under revolusjonsforsøket i 1919. Romantikk og geværkuler i Europas ground zero! Absolutt lesbart. Så vidt jeg vet, finnes stykket på norsk (gjendiktet av Espen Haavardsholm) bare i samlingen "Stykker 1" fra 1977 (red. Peter Haars).

Ja, disse tyskerne kan jo ofte skrive, tenkte jeg, så jeg prøvde meg på et par til. Georg Büchners klassiker "Woyzeck" fra 1836 ble jo i sin tid en utmerket spillefilm av Werner Herzog med den uforlignelige Klaus Kinski i tittelrollen. Men hvordan er skuespillet som litteratur? . Mnja, ganske uleselig, egentlig. Det virker veldig moderne til å ha blitt til mens Ibsen fortsatt gikk i knebukser, men det byr ikke på en eneste interessant situasjon, og personene som befolker stykket er tynne som bibelpapir, en slags dårlig utklippede papirdukker som virrer rundt og spytter ut replikker i et vilkårlig univers. Jaja, kanskje det bare er jeg som ikke er kultivert nok. Hva vet jeg?

Jeg måtte jo prøve en mer moderne tysker også. Valget falt på Botho Strauss, angivelig en av Tysklands store samtidsdramatikere. "Tida og rommet" er et stykke som bryter opp, ja, ganske riktig, tiden og rommet antageligvis for å si noe om den anonymiserte tilværelsen i Tyskland under senkapitalismen. Jeg synes dette er helt uinteressant lesning. Men en kreativ instruktør kunne sikkert fått noe ut av denne teksten på en teaterscene, for eksempel ved hjelp av rare kroppsbevegelser, overdrevne ansiktsuttrykk og vovede antydninger. Stykket ble skrevet i 1989 og ble utgitt på norsk i 2000 (oversatt av Ragnar Hovland).

Excelsior!

Illistrasjon: Ogden Whitney



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Du vil ikke gjette hva redaktøren har lest

  Det har, kanskje ikke så veldig overraskende, gått endel i western her i det siste. Jeg selvfølgelig lest det siste Tex Willer , altså nummer 681, som inneholder tredje episode av historien som ble innledet i nr. 679. I tillegg har jeg lest et par Morgan Kane -bøker. Her skal jeg skrive litt om hvordan disse verkene stemmer overens med de kvaliteter jeg mener et genretypisk heltenarrativ med handling fra Den nye verden i annen halvdel av 1800-tallet bør inneha. I Tex Willer nr, 681 befinner våre venner seg fortsatt i Guatemala, der det er politisk kaos etter president Barrios’ død, og en bande, eller snarere en dødskult, bestående av indianere som går under navnet «La negra muerte» (som også er tittelen på denne episoden) sprer frykt i landet. Banden holder til i noen gamle maya-ruiner (Tikal, etter hva jeg kan se), hvor de blant annet bedriver menneskeofringer. Det blir selvsagt endel action i disse eksotiske omgivelsene, samtidig gjør gamle-Kit og unge-Kit seg kjent med en amerika