Bertolt Brecht er en dramatiker jeg ikke setter spesielt høyt, men som jeg likevel har lest en god del av. Lest, ja, for jeg er ikke en som renner ned teatrene. Jeg synes imidlertid skuespill ofte kan være utmerket lektyre. På scenen blir det ofte så mye annet som tar oppmerksomheten fra intrigen og ideene i et velkomponert drama. Eller kanskje det bare er jeg som er en kulturell barbar. Hva vet jeg?
Som sagt, jeg kjenner Brecht fra før, så nå nylig fikk jeg lyst til å lese noe av ham igjen. Det stykket som lyste mot meg i bibliotekets dramahylle, var ungdomsverket "Baal" i Øyvind Bergs gjendiktning. Dessverre må jeg innrømme at stykket ikke engasjerte meg stort. Dets svært løse intrige, og karikerte persongalleri gjorde lesningen til et ork. Tematikken, som stort sett dreier seg rundt fyll, seksuell umoral og diktergeniets plass i den moderne verden, er rett og slett ikke nok til å bære et drama av denne lengden. Styr unna.
Men jeg vet jo at Brecht kan skrive både interessant og treffende, man har jo lest om Mor Courage og gjengen i Tolvskillingsoperaen, så jeg fant et stykke til av Brecht, nemlig "Trommer i natta". Dette er, i likhet med Baal, et av Brechts tidlige skuespill. Og det er så mye bedre. Her er intrigen stram, personene er troverdige, og miljøet er håndfast og levende. Her handler det om en brutt forlovelse, en returnert elsker og klassekonflikt i Berlin under revolusjonsforsøket i 1919. Romantikk og geværkuler i Europas ground zero! Absolutt lesbart. Så vidt jeg vet, finnes stykket på norsk (gjendiktet av Espen Haavardsholm) bare i samlingen "Stykker 1" fra 1977 (red. Peter Haars).
Ja, disse tyskerne kan jo ofte skrive, tenkte jeg, så jeg prøvde meg på et par til. Georg Büchners klassiker "Woyzeck" fra 1836 ble jo i sin tid en utmerket spillefilm av Werner Herzog med den uforlignelige Klaus Kinski i tittelrollen. Men hvordan er skuespillet som litteratur? . Mnja, ganske uleselig, egentlig. Det virker veldig moderne til å ha blitt til mens Ibsen fortsatt gikk i knebukser, men det byr ikke på en eneste interessant situasjon, og personene som befolker stykket er tynne som bibelpapir, en slags dårlig utklippede papirdukker som virrer rundt og spytter ut replikker i et vilkårlig univers. Jaja, kanskje det bare er jeg som ikke er kultivert nok. Hva vet jeg?
Jeg måtte jo prøve en mer moderne tysker også. Valget falt på Botho Strauss, angivelig en av Tysklands store samtidsdramatikere. "Tida og rommet" er et stykke som bryter opp, ja, ganske riktig, tiden og rommet antageligvis for å si noe om den anonymiserte tilværelsen i Tyskland under senkapitalismen. Jeg synes dette er helt uinteressant lesning. Men en kreativ instruktør kunne sikkert fått noe ut av denne teksten på en teaterscene, for eksempel ved hjelp av rare kroppsbevegelser, overdrevne ansiktsuttrykk og vovede antydninger. Stykket ble skrevet i 1989 og ble utgitt på norsk i 2000 (oversatt av Ragnar Hovland).
Excelsior!
Illistrasjon: Ogden Whitney
Kommentarer
Legg inn en kommentar