Gå til hovedinnhold

There's still need for my sword


Bertolt Brecht er en dramatiker jeg ikke setter spesielt høyt, men som jeg likevel har lest en god del av. Lest, ja, for jeg er ikke en som renner ned teatrene. Jeg synes imidlertid skuespill ofte kan være utmerket lektyre. På scenen blir det ofte så mye annet som tar oppmerksomheten fra intrigen og ideene i et velkomponert drama. Eller kanskje det bare er jeg som er en kulturell barbar. Hva vet jeg?

Som sagt, jeg kjenner Brecht fra før, så nå nylig fikk jeg lyst til å lese noe av ham igjen. Det stykket som lyste mot meg i bibliotekets dramahylle, var ungdomsverket "Baal" i Øyvind Bergs gjendiktning. Dessverre må jeg innrømme at stykket ikke engasjerte meg stort. Dets svært løse intrige, og karikerte persongalleri gjorde lesningen til et ork. Tematikken, som stort sett dreier seg rundt fyll, seksuell umoral og diktergeniets plass i den moderne verden, er rett og slett ikke nok til å bære et drama av denne lengden. Styr unna. 

Men jeg vet jo at Brecht kan skrive både interessant og treffende, man har jo lest om Mor Courage og gjengen i Tolvskillingsoperaen, så jeg fant et stykke til av Brecht, nemlig "Trommer i natta". Dette er, i likhet med Baal, et av Brechts tidlige skuespill. Og det er mye bedre. Her er intrigen stram, personene er troverdige, og miljøet er håndfast og levende. Her handler det om en brutt forlovelse, en returnert elsker og klassekonflikt i Berlin under revolusjonsforsøket i 1919. Romantikk og geværkuler i Europas ground zero! Absolutt lesbart. Så vidt jeg vet, finnes stykket på norsk (gjendiktet av Espen Haavardsholm) bare i samlingen "Stykker 1" fra 1977 (red. Peter Haars).

Ja, disse tyskerne kan jo ofte skrive, tenkte jeg, så jeg prøvde meg på et par til. Georg Büchners klassiker "Woyzeck" fra 1836 ble jo i sin tid en utmerket spillefilm av Werner Herzog med den uforlignelige Klaus Kinski i tittelrollen. Men hvordan er skuespillet som litteratur? Mnja, ganske uleselig, egentlig. Det virker veldig moderne til å ha blitt til mens Ibsen fortsatt gikk i knebukser, men det byr ikke på en eneste interessant situasjon, og personene som befolker stykket er tynne som bibelpapir, en slags dårlig utklippede papirdukker som virrer rundt og spytter ut replikker i et vilkårlig univers. Jaja, kanskje det bare er jeg som ikke er kultivert nok. Hva vet jeg?

Jeg måtte jo prøve en mer moderne tysker også. Valget falt på Botho Strauss, angivelig en av Tysklands store samtidsdramatikere. "Tida og rommet" er et stykke som bryter opp, ja, ganske riktig, tiden og rommet antageligvis for å si noe om den anonymiserte tilværelsen i Tyskland under senkapitalismen. Jeg synes dette er helt uinteressant lesning. Men en kreativ instruktør kunne sikkert fått noe ut av denne teksten på en teaterscene, for eksempel ved hjelp av rare kroppsbevegelser, overdrevne ansiktsuttrykk og vovede antydninger. Stykket ble skrevet i 1989 og ble utgitt på norsk i 2000 (oversatt av Ragnar Hovland).

Excelsior!

Illistrasjon: Ogden Whitney



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...