Gå til hovedinnhold

Meir Jon Fosse!

 

Dei siste åra har eg lese ein god del Jon Fosse. Det er ikkje alt eg har likt, sant å seie er det ganske mykje av det som er keisamt og temmeleg uinteressant, spør du meg. Nokre gongar verkar det som han nyttar den særmerkte stilen sin for å dekke over at han eigentleg ikkje har noko særskilt å seie, men det er klart at han frå tid til anna treffer blink og rammar lesaren i hjartet og hugen med kraft og elan (Ja, eg seier «lesaren», for det er berre som lesar eg kjenner Fosse. Eg har ikkje sett nokon av dramaa hans på scenen.) 


Dødsvariasjonar frå 2002 er eit av desse stykka. Dette er eit snedig oppbygd drama om sorg, sakn, einsemd og dødslengsel. Me møter eit foreldrepar og ei dotter i ulike fasar av livet. I tillegg møter me sjølvaste Døden i menneskeham, som dottera frå ung alder kjenner ein dragnad mot. Handlinga er ikkje-lineær, med scenar som utspelar seg på ulike tidsplan på ein dramaturgisk smidig måte. Etterkvart visar det seg at handlinga sirklar seg inn mot ei sentral hending som vert openberr ganske tidleg i stykket, men som ikkje vert syna før mot slutten. Den stadige vekslinga fram og attende i tid er lett å henge med på og skapar ei kjensle av at det er lagnaden som kjem til syne gjennom handlingsgangen. 


Fosse er inne på den same tematikken i Eg er vinden frå 2007, men det stykket er ikkje mykje å skryte av (og det er ikkje berre av di eg synest sjølvmord er eit ubehageleg tema å lese om, for det gjer eg.) I Dødsvariasjonar skapar han nemleg karakterar som ber preg av levd liv, ikkje berre pappfigurar som deklamerer fossistiske replikkar, og dødstematikken verkar meir gjennomarbeidd. 


Eg er framleis ambivalent til prosaen til Fosse. Han er litt av ein one trick pony, med sine gjentakingar, innskotne «ja» og avbrotne replikkar. Det er repetitivt og oppstylta, men skapar likevel ein slags gjenkjenneleg flyt, og heilt urealistisk som muntleg språk er det jo ikkje.


Eg gjev Dødsvariasjonar tommel opp.


(Og du, kvifor høyrer du ikkje på det svenske hardrockbandet Amaranthe? Eg har berre vore fan eit par veker no, men d

ei to siste platealbuma deira har fått mykje speletid på avspelingsutstyret mitt i det siste. Manifest kom for ei veke sidan og inneheld nesten berre gode komposisjonar, men den forrige plata Helix er enda betre. Her snakkar me om ein herleg, ultramelodiøs blanding av dei svenske paradegreinene pop, death metal og power metal, med ein god dose nu-metal. Totalt skamlaus Eurovision-metal. Tre vokalistar, moderne, dynamisk riffing og trommespel, og melodiar du berre vil høyre igjen og igjen. Sjølv kunne eg tenkje meg litt fleire gitarsoloar, men ein jo kan ikkje få alt ein ynskjer seg heller. Check it out!)


Jon Fosse:

Dødsvariasjonar (Samlaget, 2002)


Amaranthe:

Helix (Spinefarm, 2018)

Manifest (Nuclear Blast, 2020)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Nyoppusset klassiker: «Pionér» vender tilbake

Pionér nr. 1: «Mot det ukjente» av Gino D’Antonio og Renzo Calegari Egmont, 2020
Vi var mange som gråt våre tapre tårer da antologien Pionér Presenterer gikk inn før jul. Men nå  kommer det nok en runde med den originale Pionér. Dette er fjerde gang denne Bonelli-serien, som på italiensk heter Storia del West, blir utgitt på norsk, men denne denne gangen blir serien presentert i ny drakt. Den er nemlig farvelagt. Formatet er også større enn det vanlige Bonelli-formatet, men anmeldereksemplaret jeg har lest, er digitalt, så jeg har lest denne tegneserieboken i det gode, gamle ipad-formatet. Storia del West ble skrevet av Gino D’Antonio og opprinnelig utgitt på italiensk fra 1967 til 1980, og tegner i denne første boken er Renzo Calegari.
Personlig har ikke jeg altfor mye kunnskap om denne serien fra før. Jeg leste noen hefter på 1980-tallet. Så veldig mye husker jeg ikke, utover at jeg likte at det var avsluttede historier, i motsetning til Tex Willer, der historiene alltid var føljetonge…

Om ytringsfrihet og ytringsfrihetsfundamentalisme

Würmstuggu er for ytringsfrihet. Det skal ingen betvile. Men vi mener at den bør brukes med forsiktighet. Ytringsfrihetsfundamentalisme er et økende problem i vårt samfunn, særlig blant de som tilhører den ytterliggående høyresiden, og deres lydige lakeier, liberalistene. Særlig sistnevnte bør ikke glemme at ytringsfriheten er et resultat av opplysningstenkernes kamp for et mer rettferdig, likestilt og progressivt samfunn, og skal man påberope seg ytringsfrihet, bør det være på vegne av disse verdiene, og ikke verdier en selv finner det for godt å forsvare. Da snakker vi om noe som ligger farlig nært misbruk av ytringsfriheten.
Det finnes mange ytringer som ikke i seg selv er ulovlige, men som er så problematiske at man bør avstå fra å fremsette dem hvis de kan oppleves som krenkende, støtende eller umoralske. Og det kan de fleste ytringer. Man må ikke glemme at meningsinnholdet i en ytring ikke nødvendigvis er identisk med det avsenderen legger i den. I den kommunikative prosessen er …

Det var aldri noe håp: Disneys Star Wars-trilogi og hvorfor The Rise of Skywalker ikke kunne blitt en god film

Av Håkon Daniel Myhre
The Rise of Skywalker, den dårligste Star Wars filmen som er laget.

Jeg har sett The Rise of Skywalker(RoS). En kan undres hvorfor. Følelsen jeg hadde da jeg leste åpningsteksten, er ikke ulikt det jeg alltid har tenkt Gandalf følte da han først så inskripsjonen på Bilbos ring. Han var sikker på hva han ville finne, men da han så skriften var det kanskje en liten del i ham som døde, delen som likevel håpet han tok feil. Dette var følelsen jeg hadde da jeg leste åpningsteksten til RoS. Jeg kom meg likevel relativt fort, og tilpasset meg de forventede realitetene. Filmen funket greit nok som 2 ½ times ufrivillig komedie, og jeg hadde en løs latter gjennom hele visningen.
Det ser også ut til at publikum har gått lei. Mens The Force Awakens(TFA) hadde rekordhøy inntjening på første kino-oppsetting, hadde RoS (19) et veldig fall i publikumsinteresse etter åpningshelgen. The Last Jedi (TLJ) fra 2017 hadde det samme, men RoS hadde et mye kraftigere fall. Dette er ikke en a…