Gå til hovedinnhold

Meir Jon Fosse!

 

Dei siste åra har eg lese ein god del Jon Fosse. Det er ikkje alt eg har likt, sant å seie er det ganske mykje av det som er keisamt og temmeleg uinteressant, spør du meg. Nokre gongar verkar det som han nyttar den særmerkte stilen sin for å dekke over at han eigentleg ikkje har noko særskilt å seie, men det er klart at han frå tid til anna treffer blink og rammar lesaren i hjartet og hugen med kraft og elan (Ja, eg seier «lesaren», for det er berre som lesar eg kjenner Fosse. Eg har ikkje sett nokon av dramaa hans på scenen.) 


Dødsvariasjonar frå 2002 er eit av desse stykka. Dette er eit snedig oppbygd drama om sorg, sakn, einsemd og dødslengsel. Me møter eit foreldrepar og ei dotter i ulike fasar av livet. I tillegg møter me sjølvaste Døden i menneskeham, som dottera frå ung alder kjenner ein dragnad mot. Handlinga er ikkje-lineær, med scenar som utspelar seg på ulike tidsplan på ein dramaturgisk smidig måte. Etterkvart visar det seg at handlinga sirklar seg inn mot ei sentral hending som vert openberr ganske tidleg i stykket, men som ikkje vert syna før mot slutten. Den stadige vekslinga fram og attende i tid er lett å henge med på og skapar ei kjensle av at det er lagnaden som kjem til syne gjennom handlingsgangen. 


Fosse er inne på den same tematikken i Eg er vinden frå 2007, men det stykket er ikkje mykje å skryte av (og det er ikkje berre av di eg synest sjølvmord er eit ubehageleg tema å lese om, for det gjer eg.) I Dødsvariasjonar skapar han nemleg karakterar som ber preg av levd liv, ikkje berre pappfigurar som deklamerer fossistiske replikkar, og dødstematikken verkar meir gjennomarbeidd. 


Eg er framleis ambivalent til prosaen til Fosse. Han er litt av ein one trick pony, med sine gjentakingar, innskotne «ja» og avbrotne replikkar. Det er repetitivt og oppstylta, men skapar likevel ein slags gjenkjenneleg flyt, og heilt urealistisk som muntleg språk er det jo ikkje.


Eg gjev Dødsvariasjonar tommel opp.


(Og du, kvifor høyrer du ikkje på det svenske hardrockbandet Amaranthe? Eg har berre vore fan eit par veker no, men dei to siste platealbuma deira har fått mykje speletid på avspelingsutstyret mitt i det siste. Manifest kom for ei veke sidan og inneheld nesten berre gode komposisjonar, men den forrige plata Helix er enda betre. Her snakkar me om ein herleg, ultramelodiøs blanding av dei svenske paradegreinene pop, death metal og power metal, med ein god dose nu-metal. Totalt skamlaus Eurovision-metal. Tre vokalistar, moderne, dynamisk riffing og trommespel, og melodiar du berre vil høyre igjen og igjen. Sjølv kunne eg tenkje meg litt fleire gitarsoloar, men ein jo kan ikkje få alt ein ynskjer seg heller. Check it out!)


Jon Fosse:

Dødsvariasjonar (Samlaget, 2002)


Amaranthe:

Helix (Spinefarm, 2018)

Manifest (Nuclear Blast, 2020)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Du vil ikke gjette hva redaktøren har lest

  Det har, kanskje ikke så veldig overraskende, gått endel i western her i det siste. Jeg selvfølgelig lest det siste Tex Willer , altså nummer 681, som inneholder tredje episode av historien som ble innledet i nr. 679. I tillegg har jeg lest et par Morgan Kane -bøker. Her skal jeg skrive litt om hvordan disse verkene stemmer overens med de kvaliteter jeg mener et genretypisk heltenarrativ med handling fra Den nye verden i annen halvdel av 1800-tallet bør inneha. I Tex Willer nr, 681 befinner våre venner seg fortsatt i Guatemala, der det er politisk kaos etter president Barrios’ død, og en bande, eller snarere en dødskult, bestående av indianere som går under navnet «La negra muerte» (som også er tittelen på denne episoden) sprer frykt i landet. Banden holder til i noen gamle maya-ruiner (Tikal, etter hva jeg kan se), hvor de blant annet bedriver menneskeofringer. Det blir selvsagt endel action i disse eksotiske omgivelsene, samtidig gjør gamle-Kit og unge-Kit seg kjent med en amerika