Gå til hovedinnhold

Meir Jon Fosse!

 

Dei siste åra har eg lese ein god del Jon Fosse. Det er ikkje alt eg har likt, sant å seie er det ganske mykje av det som er keisamt og temmeleg uinteressant, spør du meg. Nokre gongar verkar det som han nyttar den særmerkte stilen sin for å dekke over at han eigentleg ikkje har noko særskilt å seie, men det er klart at han frå tid til anna treffer blink og rammar lesaren i hjartet og hugen med kraft og elan (Ja, eg seier «lesaren», for det er berre som lesar eg kjenner Fosse. Eg har ikkje sett nokon av dramaa hans på scenen.) 


Dødsvariasjonar frå 2002 er eit av desse stykka. Dette er eit snedig oppbygd drama om sorg, sakn, einsemd og dødslengsel. Me møter eit foreldrepar og ei dotter i ulike fasar av livet. I tillegg møter me sjølvaste Døden i menneskeham, som dottera frå ung alder kjenner ein dragnad mot. Handlinga er ikkje-lineær, med scenar som utspelar seg på ulike tidsplan på ein dramaturgisk smidig måte. Etterkvart visar det seg at handlinga sirklar seg inn mot ei sentral hending som vert openberr ganske tidleg i stykket, men som ikkje vert syna før mot slutten. Den stadige vekslinga fram og attende i tid er lett å henge med på og skapar ei kjensle av at det er lagnaden som kjem til syne gjennom handlingsgangen. 


Fosse er inne på den same tematikken i Eg er vinden frå 2007, men det stykket er ikkje mykje å skryte av (og det er ikkje berre av di eg synest sjølvmord er eit ubehageleg tema å lese om, for det gjer eg.) I Dødsvariasjonar skapar han nemleg karakterar som ber preg av levd liv, ikkje berre pappfigurar som deklamerer fossistiske replikkar, og dødstematikken verkar meir gjennomarbeidd. 


Eg er framleis ambivalent til prosaen til Fosse. Han er litt av ein one trick pony, med sine gjentakingar, innskotne «ja» og avbrotne replikkar. Det er repetitivt og oppstylta, men skapar likevel ein slags gjenkjenneleg flyt, og heilt urealistisk som muntleg språk er det jo ikkje.


Eg gjev Dødsvariasjonar tommel opp.


(Og du, kvifor høyrer du ikkje på det svenske hardrockbandet Amaranthe? Eg har berre vore fan eit par veker no, men dei to siste platealbuma deira har fått mykje speletid på avspelingsutstyret mitt i det siste. Manifest kom for ei veke sidan og inneheld nesten berre gode komposisjonar, men den forrige plata Helix er enda betre. Her snakkar me om ein herleg, ultramelodiøs blanding av dei svenske paradegreinene pop, death metal og power metal, med ein god dose nu-metal. Totalt skamlaus Eurovision-metal. Tre vokalistar, moderne, dynamisk riffing og trommespel, og melodiar du berre vil høyre igjen og igjen. Sjølv kunne eg tenkje meg litt fleire gitarsoloar, men ein jo kan ikkje få alt ein ynskjer seg heller. Check it out!)


Jon Fosse:

Dødsvariasjonar (Samlaget, 2002)


Amaranthe:

Helix (Spinefarm, 2018)

Manifest (Nuclear Blast, 2020)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n