Gå til hovedinnhold

Kjærlighet og død i Mexico

 

Tex Willer: Lidenskap ved Rio Grande

av Jacopo Rauch og Sandro Scascitelli

Egmont, 2020


En ny Tex Willer-bok i farver er ute, litt forsinket denne gang, men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, sies det. Så er «Lidenskap ved Rio Grande» noe tess? Ja, jeg vil si det. Manuskriptet er ved Jacopo Rauch, mens Sandro Scascitelli står for tegningene. 


Selv om det er en kjærlighetshistorie som står i sentrum her, med både heftige omfavnelser og kyssing på framsk manér, er det egentlig ikke så veldig mye lidenskap i denne fortellingen, for først og fremst er det en actionhistorie med handling fra Mexico. Et ganske stereotypisk Mexico, riktignok, med korrupte, inkompetente rurales, brutale bandidos og en ond godseier i den sentrale skurkerollen. At Tex og Kit utøver sin barske justis på fremmed territorium, problematiseres i overraskende liten grad. Det ville ikke forbauset meg om våre helters handlinger i denne historien ville utløst en diplomatisk krise i den virkelige verden. Men historien er fin, den. De eiendommelige maktrelasjonene i dette mytiske Mexico danner et fint bakteppe for en fin actionfortelling med klart definerte helte- og skurkeroller. (Skjønt, når jeg tenker meg om, må jeg si jeg foretrekker de Tex-historiene der skillet mellom godt og ondt er like klart som her.) 


Jacopo Scascatellis tegninger er fine og dynamiske. Han skildrer action og natur på en overbevisende måte, og sekvensielt fungeret det utmerket. Men det er noe med hvordan han tegner ansikter som irriterer meg litt. De fleste personene er tegnet på tradisjonelt vis - ja, ofte minner det ikke så rent lite om selveste Aurelio Galleppini, særlig Tex og Kit. Men noen av ansiktene er påfallende tungt skraverte og øyensynlig tegnet etter fotoreferanse. Dette gjelder særlig hovedskurken og historiens damsel in distress, og denne unntaksvise fotorealismen forstyrrer den visuelle helheten i historien. Som hyppig konsument av piktografisk fortellerkunst er det min bestemte oppfatning at fotorealisme og generelt svært detaljerte tegninger setter ned lesehastigheten, og at tegneserier som legger vekt på fart og action, altså på bekostning av det litterære, helst bør kunne leses så hurtig som mulig. Når det er sagt, må jeg innrømme at farveleggingen i disse tegneseriene er akkurat så enkel som den bør være. Her får vi flate farver som på en effektiv måte gir leseren akkurat den informasjonen han trenger, uten spesialeffekter og dikkedarer som tar oppmerksomheten bort fra tusjstreken, slik vi ofte ser i moderne tegneserier. Men ærlig talt, jeg foretrekker fortsatt min hverdags-Tex i sort-hvitt.


Uansett, dette er en fin, veltegnet westernhistorie som rendyrker genrens troper uten å hente inn elementer fra andre genrer, som vi ofte ser i Tex. Etter hva jeg forstår har Tex en stor fast leserskare, men også tilfeldige lesere bør kunne plukke opp denne boken og få en tilfredsstillende leseropplevelse. Det begrensede faste persongalleriet og den minimalistiske måten disse personene er skildret på, samt fraværet av relevant backstory gjør jo at hvem som helst kan lese disse historiene uten problemer. Men det er jo selvfølgelig en forutsetning at denne hypotetiske «tilfeldige leser» interesserer seg for upretensiøse spenningsfortellinger om voldelige menn som rir rundt og løser problemer med håndvåpen og knyttnever.


(Forøvrig savner jeg et mer tydelig fokus på interseksjonell problematikk i Tex Willer, særlig med henblikk på seksuelle minoriteter og raserelasjoner i Den nye verden på slutten av 1800-tallet. Denne historiens vektlegging av de maktpolitiske konsekvensene av produksjonsforholdene i det reaksjonære meksikanske samfunnet innfrir imidlertid noe av min optimisme for Bonelli som produsent av progressiv og inkluderende underholdning i det 21. århundret.)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Nyoppusset klassiker: «Pionér» vender tilbake

Pionér nr. 1: «Mot det ukjente» av Gino D’Antonio og Renzo Calegari Egmont, 2020
Vi var mange som gråt våre tapre tårer da antologien Pionér Presenterer gikk inn før jul. Men nå  kommer det nok en runde med den originale Pionér. Dette er fjerde gang denne Bonelli-serien, som på italiensk heter Storia del West, blir utgitt på norsk, men denne denne gangen blir serien presentert i ny drakt. Den er nemlig farvelagt. Formatet er også større enn det vanlige Bonelli-formatet, men anmeldereksemplaret jeg har lest, er digitalt, så jeg har lest denne tegneserieboken i det gode, gamle ipad-formatet. Storia del West ble skrevet av Gino D’Antonio og opprinnelig utgitt på italiensk fra 1967 til 1980, og tegner i denne første boken er Renzo Calegari.
Personlig har ikke jeg altfor mye kunnskap om denne serien fra før. Jeg leste noen hefter på 1980-tallet. Så veldig mye husker jeg ikke, utover at jeg likte at det var avsluttede historier, i motsetning til Tex Willer, der historiene alltid var føljetonge…

Om ytringsfrihet og ytringsfrihetsfundamentalisme

Würmstuggu er for ytringsfrihet. Det skal ingen betvile. Men vi mener at den bør brukes med forsiktighet. Ytringsfrihetsfundamentalisme er et økende problem i vårt samfunn, særlig blant de som tilhører den ytterliggående høyresiden, og deres lydige lakeier, liberalistene. Særlig sistnevnte bør ikke glemme at ytringsfriheten er et resultat av opplysningstenkernes kamp for et mer rettferdig, likestilt og progressivt samfunn, og skal man påberope seg ytringsfrihet, bør det være på vegne av disse verdiene, og ikke verdier en selv finner det for godt å forsvare. Da snakker vi om noe som ligger farlig nært misbruk av ytringsfriheten.
Det finnes mange ytringer som ikke i seg selv er ulovlige, men som er så problematiske at man bør avstå fra å fremsette dem hvis de kan oppleves som krenkende, støtende eller umoralske. Og det kan de fleste ytringer. Man må ikke glemme at meningsinnholdet i en ytring ikke nødvendigvis er identisk med det avsenderen legger i den. I den kommunikative prosessen er …

Det var aldri noe håp: Disneys Star Wars-trilogi og hvorfor The Rise of Skywalker ikke kunne blitt en god film

Av Håkon Daniel Myhre
The Rise of Skywalker, den dårligste Star Wars filmen som er laget.

Jeg har sett The Rise of Skywalker(RoS). En kan undres hvorfor. Følelsen jeg hadde da jeg leste åpningsteksten, er ikke ulikt det jeg alltid har tenkt Gandalf følte da han først så inskripsjonen på Bilbos ring. Han var sikker på hva han ville finne, men da han så skriften var det kanskje en liten del i ham som døde, delen som likevel håpet han tok feil. Dette var følelsen jeg hadde da jeg leste åpningsteksten til RoS. Jeg kom meg likevel relativt fort, og tilpasset meg de forventede realitetene. Filmen funket greit nok som 2 ½ times ufrivillig komedie, og jeg hadde en løs latter gjennom hele visningen.
Det ser også ut til at publikum har gått lei. Mens The Force Awakens(TFA) hadde rekordhøy inntjening på første kino-oppsetting, hadde RoS (19) et veldig fall i publikumsinteresse etter åpningshelgen. The Last Jedi (TLJ) fra 2017 hadde det samme, men RoS hadde et mye kraftigere fall. Dette er ikke en a…