Tex Willer: Lidenskap ved Rio Grande
av Jacopo Rauch og Sandro Scascitelli
Egmont, 2020
En ny Tex Willer-bok i farver er ute, litt forsinket denne gang, men den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves, sies det. Så er «Lidenskap ved Rio Grande» noe tess? Ja, jeg vil si det. Manuskriptet er ved Jacopo Rauch, mens Sandro Scascitelli står for tegningene.
Selv om det er en kjærlighetshistorie som står i sentrum her, med både heftige omfavnelser og kyssing på framsk manér, er det egentlig ikke så veldig mye lidenskap i denne fortellingen, for først og fremst er det en actionhistorie med handling fra Mexico. Et ganske stereotypisk Mexico, riktignok, med korrupte, inkompetente rurales, brutale bandidos og en ond godseier i den sentrale skurkerollen. At Tex og Kit utøver sin barske justis på fremmed territorium, problematiseres i overraskende liten grad. Det ville ikke forbauset meg om våre helters handlinger i denne historien ville utløst en diplomatisk krise i den virkelige verden. Men historien er fin, den. De eiendommelige maktrelasjonene i dette mytiske Mexico danner et fint bakteppe for en fin actionfortelling med klart definerte helte- og skurkeroller. (Skjønt, når jeg tenker meg om, må jeg si jeg foretrekker de Tex-historiene der skillet mellom godt og ondt er like klart som her.)
Jacopo Scascatellis tegninger er fine og dynamiske. Han skildrer action og natur på en overbevisende måte, og sekvensielt fungeret det utmerket. Men det er noe med hvordan han tegner ansikter som irriterer meg litt. De fleste personene er tegnet på tradisjonelt vis - ja, ofte minner det ikke så rent lite om selveste Aurelio Galleppini, særlig Tex og Kit. Men noen av ansiktene er påfallende tungt skraverte og øyensynlig tegnet etter fotoreferanse. Dette gjelder særlig hovedskurken og historiens damsel in distress, og denne unntaksvise fotorealismen forstyrrer den visuelle helheten i historien. Som hyppig konsument av piktografisk fortellerkunst er det min bestemte oppfatning at fotorealisme og generelt svært detaljerte tegninger setter ned lesehastigheten, og at tegneserier som legger vekt på fart og action, altså på bekostning av det litterære, helst bør kunne leses så hurtig som mulig. Når det er sagt, må jeg innrømme at farveleggingen i disse tegneseriene er akkurat så enkel som den bør være. Her får vi flate farver som på en effektiv måte gir leseren akkurat den informasjonen han trenger, uten spesialeffekter og dikkedarer som tar oppmerksomheten bort fra tusjstreken, slik vi ofte ser i moderne tegneserier. Men ærlig talt, jeg foretrekker fortsatt min hverdags-Tex i sort-hvitt.
Uansett, dette er en fin, veltegnet westernhistorie som rendyrker genrens troper uten å hente inn elementer fra andre genrer, som vi ofte ser i Tex. Etter hva jeg forstår har Tex en stor fast leserskare, men også tilfeldige lesere bør kunne plukke opp denne boken og få en tilfredsstillende leseropplevelse. Det begrensede faste persongalleriet og den minimalistiske måten disse personene er skildret på, samt fraværet av relevant backstory gjør jo at hvem som helst kan lese disse historiene uten problemer. Men det er jo selvfølgelig en forutsetning at denne hypotetiske «tilfeldige leser» interesserer seg for upretensiøse spenningsfortellinger om voldelige menn som rir rundt og løser problemer med håndvåpen og knyttnever.
(Forøvrig savner jeg et mer tydelig fokus på interseksjonell problematikk i Tex Willer, særlig med henblikk på seksuelle minoriteter og raserelasjoner i Den nye verden på slutten av 1800-tallet. Denne historiens vektlegging av de maktpolitiske konsekvensene av produksjonsforholdene i det reaksjonære meksikanske samfunnet innfrir imidlertid noe av min optimisme for Bonelli som produsent av progressiv og inkluderende underholdning i det 21. århundret.)
Kommentarer
Legg inn en kommentar