Gå til hovedinnhold

30 år siden Tysklands gjenforening

 

«Hm... Det gikk visst ikke så bra, det her.»

Idag, 3. oktober 2020, er det nøyaktig 30 år siden Den tyske demokratiske republikk gikk ut av tiden, og det territoriet den hadde besatt, ble innlemmet i Forbundsrepublikken Tyskland. De to tyske statsdannelsene, som hadde oppstått på ruinene av det nasjonalsosialistiske Tyskland, hadde i flere tiår rivalisert, hovedsakelig på fredelig vis, dog ikke uten skittent spill, om hvem som hadde det beste samfunnssystemet. 


Selv om det i over et tiår hadde vært klart for de fleste at det var det liberale, kapitalistiske Vest-Tyskland som hadde de beste kortene på hånden, hadde det sosialistiske regimet i øst fortsatt mange støttespillere i den kommunistiske verdensbevegelsen, og frem til midten av 70-årene hadde ikke det vært helt uten grunn, for sentralisert kommandoøkonomi og brutal represjon var en effektiv måte å heve den materielle levestandarden fra det nullpunktet året 1945 representerte. Men mot slutten av 1980-tallet gikk det ikke an å lyve for østtyskerne lenger. De visste at staten og dens eliter holdt dem for narr, og dermed begynte de store demonstrasjonene som omsider førte til at grensen mot Vest ble åpnet, og avviklingen av det sosialistiske diktaturet ble iverksatt. 


3. oktober 1990 var det endelig slutt på det delte Tyskland, og den tyske sosialismen fikk sitt endelige nederlag. Mon ikke Honnecker, Mielke og de andre bandittene gråt sine bitre tårer da?

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib