Jeg innrømmer alt

Joda, november har kommet over oss. Denne høstmåneden som har som hovedoppgave å herde oss nordgermanere før den nådeløse vinteren griper tak i oss med sine iskalde klør. Her i Würmstuggu lever vi i nuet og bryr oss fint lite om hvorledes været kommer til å bli de neste månedene. Vi kler oss etter forholdene, både fysisk og mentalt.

Jeg leste et skuespill av Jon Fosse igjen - Eg er vinden denne gangen. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gidder, for mye av det han skriver er rimelig intetsigende. Han har gjerne én sentral idé som han tygger drøv på med sine evinnelige gjentagelser gjennom et helt stykke. Handling, spenningsoppbygning og virkelig konflikt mellom personene er det liksom ikke så nøye med. 

Eg er vinden handler om mennesket, havet og selvmordet, og ingen av de to personene vekker noen som helst assosiasjoner til mennesker av kjøtt og blod. Også er stykket skikkelig kjedellg. (Samlaget, 2007)

Alfred Jarry er et nytt bekjentskap for meg. Jeg forstår at han har vært betydningsfull for Antonin Artaud og det absurde teater, men for meg har hverken Jarry eller far Ubu betydd noe som helst. Men idag satte jeg meg ned og leste Kong Ubu fra 1896. Og det var jo ganske så fornøyelig. Vulgært og tøvete? Javisst! Men godt skrevet. Og med fine referanser til Shakespeares royale tragedier. Det er befriende å lese om en så gjennomført usympatisk og samtidig urealistisk hovedperson som far Ubu. 

Urealistisk? Tja. En del av de unevnelige udåder han begår i dette stykket, som handler om at han dreper den polske kongen og setter seg selv på tronen, for så å innføre et rent terrorregime, minner jo om hva flere diktatorer har gjort det siste århundret, men han mangler den rasjonaliteten som ligger under viljen til makt hos selv den verste despot. Ubu er utsøkt brutal, dum og feig - og overraskende morsom. Vel verd å lese hvis man liker slikt. Den utgaven jeg har lest, er oversatt til norsk av Kjell Helgheim og utgitt av Solum i 2015.

Til slutt en musikalsk anbefaling: Det svenske hardrockbandet Sagor som leder mot slutet har fått endel spilletid på mine avspillingsapparater den siste tiden. Dette er melodiøs, stemningsfull, ja, jeg vil nesten si lyrisk, progressiv doom (det går i hvert fall stort sett ganske sakte) med store kontraster og høye ambisjoner - som innfrir! Deilig å slippe vokal også. Det er dessverre altfor mange dårlige vokalister der ute. Sagor som leder mot slutet har to LP-er ute - en som bærer samme navn som bandet, og en som heter II.

Adios, amigos. Memento mori.