Gå til hovedinnhold

Jeg innrømmer alt


Joda, november har kommet over oss. Denne høstmåneden som har som hovedoppgave å herde oss nordgermanere før den nådeløse vinteren griper tak i oss med sine iskalde klør. Her i Würmstuggu lever vi i nuet og bryr oss fint lite om hvorledes været kommer til å bli de neste månedene. Vi kler oss etter forholdene, både fysisk og mentalt.


Jeg leste et skuespill av Jon Fosse igjen - Eg er vinden denne gangen. Jeg skjønner egentlig ikke hvorfor jeg gidder, for mye av det han skriver er rimelig intetsigende. Han har gjerne én sentral idé som han tygger drøv på med sine evinnelige gjentagelser gjennom et helt stykke. Handling, spenningsoppbygning og virkelig konflikt mellom personene er det liksom ikke så nøye med. 


Eg er vinden handler om mennesket, havet og selvmordet, og ingen av de to personene vekker noen som helst assosiasjoner til mennesker av kjøtt og blod. Også er stykket skikkelig kjedellg. (Samlaget, 2007)


Alfred Jarry er et nytt bekjentskap for meg. Jeg forstår at han har vært betydningsfull for Antonin Artaud og det absurde teater, men for meg har hverken Jarry eller far Ubu betydd noe som helst. Men idag satte jeg meg ned og leste Kong Ubu fra 1896. Og det var jo ganske så fornøyelig. Vulgært og tøvete? Javisst! Men godt skrevet. Og med fine referanser til Shakespeares royale tragedier. Det er befriende å lese om en så gjennomført usympatisk og samtidig urealistisk hovedperson som far Ubu. 


Urealistisk? Tja. En del av de unevnelige udåder han begår i dette stykket, som handler om at han dreper den polske kongen og setter seg selv på tronen, for så å innføre et rent terrorregime, minner jo om hva flere diktatorer har gjort det siste århundret, men han mangler den rasjonaliteten som ligger under viljen til makt hos selv den verste despot. Ubu er utsøkt brutal, dum og feig - og overraskende morsom. Vel verd å lese hvis man liker slikt. Den utgaven jeg har lest, er oversatt til norsk av Kjell Helgheim og utgitt av Solum i 2015.


Til slutt en musikalsk anbefaling: Det svenske hardrockbandet Sagor som leder mot slutet har fått endel spilletid på mine avspillingsapparater den siste tiden. Dette er melodiøs, stemningsfull, ja, jeg vil nesten si lyrisk, progressiv doom (det går i hvert fall stort sett ganske sakte) med store kontraster og høye ambisjoner - som innfrir! Deilig å slippe vokal også. Det er dessverre altfor mange dårlige vokalister der ute. Sagor som leder mot slutet har to LP-er ute - en som bærer samme navn som bandet, og en som heter II.


Adios, amigos. Memento mori.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

Du vil ikke gjette hva redaktøren har lest

  Det har, kanskje ikke så veldig overraskende, gått endel i western her i det siste. Jeg selvfølgelig lest det siste Tex Willer , altså nummer 681, som inneholder tredje episode av historien som ble innledet i nr. 679. I tillegg har jeg lest et par Morgan Kane -bøker. Her skal jeg skrive litt om hvordan disse verkene stemmer overens med de kvaliteter jeg mener et genretypisk heltenarrativ med handling fra Den nye verden i annen halvdel av 1800-tallet bør inneha. I Tex Willer nr, 681 befinner våre venner seg fortsatt i Guatemala, der det er politisk kaos etter president Barrios’ død, og en bande, eller snarere en dødskult, bestående av indianere som går under navnet «La negra muerte» (som også er tittelen på denne episoden) sprer frykt i landet. Banden holder til i noen gamle maya-ruiner (Tikal, etter hva jeg kan se), hvor de blant annet bedriver menneskeofringer. Det blir selvsagt endel action i disse eksotiske omgivelsene, samtidig gjør gamle-Kit og unge-Kit seg kjent med en amerika