Idag klokken elleve var det nøyaktig hundre år siden Ententen og Tyskland inngikk våpenhvilen som markerer slutten på første verdenskrig. Denne konflikten sprang ut av et Europa med ett ben i optimismens og stabilitetens 1800-tall, med dets begrensede kriger og ærgjerrige fyrster, og ett i den nye tid - den totale krigs tid, radikalismens tid, folkemordenes tid, og fikk ikke bare konsekvenser for Europa, men også for hele verden. Det man hadde regnet med skulle bli en kortvarig konflikt, ble et over fire år langt blodbad der Somme, Verdun og Marne bare var skummet på bølgetoppene.
Krigen ble også de store totalitære systemenes jordmor. Den forvandlet deler av den internasjonalistisk orienterte europeiske arbeiderbevegelsen til aggressive nasjonalister med visjoner om en ny, autoritær orden, og i Russland falt tsardømmet sammen for å bli erstattet av et totalitært sosialistisk regime.
Det nye Europa som steg ut av asken etter Versaillesfreden, var dømt til å mislykkes. Der Napoleonskrigene ble avløst av en langvarig periode preget av stabilitet mellom de i hovedsak konservative monarkiske stormaktene, ble Europa i løpet av 1920- og 30-årene en heksegryte der autoritære regimer, med varierende allianser seg imellom, etablerte seg i land etter land. Italia, Tyskland, Spania, Polen, Ungarn, Østerrike, Romania - diktaturene fikk et solid fotfeste i sør- øst- og sentral-Europa. I de land som klarte å holde stand mot de antidemokratiske kreftene, var liberalismen og demokratiet under konstant trussel fra kommunister, fascister og nasjonalsosialister.
Man kan peke på mange årsaker til denne utviklingen. De store imperienes sammenbrudd skapte bedre jordsmonn for nasjonalisme, særlig av den etniske varianten. Mussolinis Italia ble et forbilde for mange, og frykten for kommunismen ble ikke svekket av det brutale styresettet i Sovjetunionen. Den vanskelige økonomiske situasjonen etter børskrakket i 1929 skapte store sosiale problemer som gjorde at mange så etter en quick fix i autoritære løsninger (noe som selvsagt hadde noe for seg. 1930-årene var vekstperioder for Italia og Sovjetunionen). I Tyskland var det særlig det forsmedelige nederlaget og de medfølgende erstatningskravene, selvsagt kombinert med depresjonen, som skapte grobunn for nasjonalsosialistenes fremgang og etterhvert overtagelse av statsmakten.
Det er også i denne perioden flere av dagens problemer i Levanten har sine røtter. Etter Det ottomanske rikets oppløsning fikk England ansvaret for det palestinske mandatområdet. Samtidig var den jødiske nasjonalismen - sionismen - i vekst. Med veksten oppstod fragmentering i flere ulike retninger, deriblant en mer aggressiv, antiarabisk variant som foretrakk aktivistiske og rent ut terroristiske metoder fremfor politiske (ja, på 1920- og 30-tallet fantes det sionister som kalte seg fascister). Første verdenskrig ble også en vitamininnsprøytning for den arabiske nasjonalismen som hadde vokst frem i de ottomanske områdene. En rekke nye arabiske stater så dagens lys i etterkant av verdenskrigen.
Første verdenskrig blir ofte sett på som uunngåelig og moralsk ambivalent (i motsetning til annen verdenskrig - "den gode krigen") i de historiske narrativene. Rent teknologisk var den på mange måter en revolusjon, og mange av de nasjonalstatene vi idag oppfatter som gudegitte oppstod som en direkte følge av utfallet, men de menneskelige omkostningene var uhyrlige. Ikke bare rent demografisk, men først og fremst for hver enkelt som fikk smake på den bitre sødmen og nådeløse æren i det å dø for fedrelandet. Hundrede år er gått. Heldigvis er ikke alt glemt.
Kommentarer
Legg inn en kommentar