Gå til hovedinnhold

11.11.11


Idag klokken elleve var det nøyaktig hundre år siden Ententen og Tyskland inngikk våpenhvilen som markerer slutten på første verdenskrig. Denne konflikten sprang ut av et Europa med ett ben i optimismens og stabilitetens 1800-tall, med dets begrensede kriger og ærgjerrige fyrster, og ett i den nye tid - den totale krigs tid, radikalismens tid, folkemordenes tid, og fikk ikke bare konsekvenser for Europa, men også for hele verden. Det man hadde regnet med skulle bli en kortvarig konflikt, ble et over fire år langt blodbad der Somme, Verdun og Marne bare var skummet på bølgetoppene. 


Krigen ble også de store totalitære systemenes jordmor. Den forvandlet deler av den internasjonalistisk orienterte europeiske arbeiderbevegelsen til aggressive nasjonalister med visjoner om en ny, autoritær orden, og i Russland falt tsardømmet sammen for å bli erstattet av et totalitært sosialistisk regime. 


Det nye Europa som steg ut av asken etter Versaillesfreden, var dømt til å mislykkes. Der Napoleonskrigene ble avløst av en langvarig periode preget av stabilitet mellom de i hovedsak konservative monarkiske stormaktene, ble Europa i løpet av 1920- og 30-årene en heksegryte der autoritære regimer, med varierende allianser seg imellom, etablerte seg i land etter land. Italia, Tyskland, Spania, Polen, Ungarn, Østerrike, Romania - diktaturene fikk et solid fotfeste i sør- øst- og sentral-Europa. I de land som klarte å holde stand mot de antidemokratiske kreftene, var liberalismen og demokratiet under konstant trussel fra kommunister, fascister og nasjonalsosialister. 


Man kan peke på mange årsaker til denne utviklingen. De store imperienes sammenbrudd skapte bedre jordsmonn for nasjonalisme, særlig av den etniske varianten. Mussolinis Italia ble et forbilde for mange, og frykten for kommunismen ble ikke svekket av det brutale styresettet i Sovjetunionen. Den vanskelige økonomiske situasjonen etter børskrakket i 1929 skapte store sosiale problemer som gjorde at mange så etter en quick fix i autoritære løsninger (noe som selvsagt hadde noe for seg. 1930-årene var vekstperioder for Italia og Sovjetunionen). I Tyskland var det særlig det forsmedelige nederlaget og de medfølgende erstatningskravene, selvsagt kombinert med depresjonen, som skapte grobunn for nasjonalsosialistenes fremgang og etterhvert overtagelse av statsmakten.


Det er også i denne perioden flere av dagens problemer i Levanten har sine røtter. Etter Det ottomanske rikets oppløsning fikk England ansvaret for det palestinske mandatområdet. Samtidig var den jødiske nasjonalismen - sionismen - i vekst. Med veksten oppstod fragmentering i flere ulike retninger, deriblant en mer aggressiv, antiarabisk variant som foretrakk aktivistiske og rent ut terroristiske metoder fremfor politiske (ja, på 1920- og 30-tallet fantes det sionister som kalte seg fascister). Første verdenskrig ble også en vitamininnsprøytning for den arabiske nasjonalismen som hadde vokst frem i de ottomanske områdene. En rekke nye arabiske stater så dagens lys i etterkant av verdenskrigen.


Første verdenskrig blir ofte sett på som uunngåelig og moralsk uklar (i motsetning til annen verdenskrig - "den gode krigen") i de historiske narrativene. Rent teknologisk var den på mange måter en revolusjon, og mange av de nasjonalstatene vi idag oppfatter som gudegitte oppstod som en direkte følge av utfallet, men de menneskelige omkostningene var uhyrlige. Ikke bare rent demografisk, men først og fremst for hver enkelt som fikk smake på den bitre sødmen og nådeløse æren i det å dø for fedrelandet. Hundrede år er gått. Heldigvis er ikke alt glemt. 



Bilder: Frank Crozier, Ernest Brookes, John Warwick Brooke

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n