Gå til hovedinnhold

Slangar, krokodiller og Jon Fosse



No er vi komne til huset vårt. Til huset vårt der du og eg skal vere saman. Du og eg åleine til huset der du og eg skal vere åleine saman. Langt borte frå dei andre. Huset der vi skal vere saman åleine i kvarandre. 


Det hender ikkje så mykje i Jon Fosses fyrste skodespel Nokon kjem til å komme (1996). Eit nygift ektepar skal flytte inn i eit gamalt, avsidesliggjande hus der dei skal "vere saman åleine i kvarandre". Dei er nesten som Adam og Eva i eit gudlaust paradis, for i huset deira skal ingen komme. Der skal dei vere "ikkje berre åleine, men åleine saman".


Men kvinna får ei aning om at nokon kjem til å komme. Og ho får rett; nokon kjem. Den tidlegare eigaren av huset kjem og bryt den intense tosemda. Han er påtrengande og pratsam og viser inga forståing for trongen mannen og kvinna kjenner for å vere åleine saman i kvarandre. Han er slangen i det gudlause paradiset, katalysatoren for konflikten i stykket, som kan karakteriserast som eit mellommenneskeleg syndefall. 


Den løynde bibelske symbolikken i stykket korresponderer godt med den i filmen Lake Placid vs. Anaconda (2015) av A. B. Stone. Her handlar det også om konflikten mellom mann og kvinne i ein natur som vert invadert av slangar. Men her finst det reptil frå før: krokodiller. Filmen har eit mykje større persongalleri enn Fosses stykke, noko som skapar ein meir kompleks dynamikk forholdet mellom rollefigurane. Ein ser også ei fragmentering av antagonistrolla, i og med at det er to typer reptil - dei falliske slangane og dei meir vaginale krokodillene - og at det er mange av dei. Og reptila er like svoltne på kvarandre som dei er på menneska i filmen. Som ein skjønar er ikkje dette eit klassisk kultur vs. natur-scenario, men snarare ei projisering av menneskenaturen på dei primitive reptila den vestlege kulturen nyttar som symbol på det antimenneskelege. 


Fosse let sin inntrengjar bli eit bilete på slangen i paradis, medan Stone nyttar reptila som bilete på mennesket. Begge innfallsvinklane set lys på spanande sider ved kjønnsrollene i den jødisk-kristne kulturkrins, og både filmen og skodespelet har forbausande mykje interessant å seie om den menneskelege naturtilstanden.


Både Nokon kjem til å komme og Lake Placid vs. Anaconda er vel verdt å få med seg.


Bilde: Wikimedia Commons

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib