Slangar, krokodiller og Jon Fosse

No er vi komne til huset vårt. Til huset vårt der du og eg skal vere saman. Du og eg åleine til huset der du og eg skal vere åleine saman. Langt borte frå dei andre. Huset der vi skal vere saman åleine i kvarandre.

Det hender ikkje så mykje i Jon Fosses fyrste skodespel Nokon kjem til å komme (1996). Eit nygift ektepar skal flytte inn i eit gamalt, avsidesliggjande hus der dei skal "vere saman åleine i kvarandre". Dei er nesten som Adam og Eva i eit gudlaust paradis, for i huset deira skal ingen komme. Der skal dei vere "ikkje berre åleine, men åleine saman".

Men kvinna får ei aning om at nokon kjem til å komme. Og ho får rett; nokon kjem. Den tidlegare eigaren av huset kjem og bryt den intense tosemda. Han er påtrengande og pratsam og viser inga forståing for trongen mannen og kvinna kjenner for å vere åleine saman i kvarandre. Han er slangen i det gudlause paradiset, katalysatoren for konflikten i stykket, som kan karakteriserast som eit mellommenneskeleg syndefall.

Den løynde bibelske symbolikken i stykket korresponderer godt med den i filmen Lake Placid vs. Anaconda (2015) av A. B. Stone. Her handlar det også om konflikten mellom mann og kvinne i ein natur som vert invadert av slangar. Men her finst det reptil frå før: krokodiller. Filmen har eit mykje større persongalleri enn Fosses stykke, noko som skapar ein meir kompleks dynamikk forholdet mellom rollefigurane. Ein ser også ei fragmentering av antagonistrolla, i og med at det er to typer reptil - dei falliske slangane og dei meir vaginale krokodillene - og at det er mange av dei. Og reptila er like svoltne på kvarandre som dei er på menneska i filmen. Som ein skjønar er ikkje dette eit klassisk kultur vs. natur-scenario, men snarare ei projisering av menneskenaturen på dei primitive reptila den vestlege kulturen nyttar som symbol på det antimenneskelege.

Fosse let sin inntrengjar bli eit bilete på slangen i paradis, medan Stone nyttar reptila som bilete på mennesket. Begge innfallsvinklane set lys på spanande sider ved kjønnsrollene i den jødisk-kristne kulturkrins, og både filmen og skodespelet har forbausande mykje interessant å seie om den menneskelege naturtilstanden.

Både Nokon kjem til å komme og Lake Placid vs. Anaconda er vel verdt å få med seg.

Bilde: Wikimedia Commons

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet: «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Les mer

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen? Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Les mer

Når #metoo dreper

Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer. I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...

Les mer

Würmstuggu

Søk i denne bloggen