Gå til hovedinnhold

Nu börjar sommarlovet!


Pelikanen 
av August Strindberg
1907

Idag fikk jeg lyst til å lese litt Strindberg, så jeg gikk inn på Nasjonalbibliotekets hjemmesider og fant Pelikanen.

Kammerdramaet Pelikanen fra 1907 er et av August Strindbergs siste skuespill. Stykket handler om en borgerlig familie som er syknet hen takket være et monstrum av en mor hvis moralske fordervelse vel mangler sidestykke i litteraturhistorien. Hun er et gjennomført ondt menneske som hverken kan eller vil tenke på annet enn sitt eget forgodtbefinnende, og som har terrorisert sin ektemann til døde gjennom kronisk løgnaktighet og emosjonelt og økonomisk bedrageri, og etterlatt barna som fysiske og mentale krøplinger. 

Et av de sentrale motivene i stykket er søvngjengeriet og den påfølgende oppvåkningen. Sønnen Fredrik og datteren Gerda opplever midtveis i stykket at erkjennelsen ikke lenger klarer å holde virkeligheten på avstand. De blir nødt til å ta innover seg at det de ante om morens moralske brister faktisk er sant, og bestemmer seg for å ta hevn. Tittelen er en ironisk referanse til den folkelige forestillingen om at pelikanmoren ammer avkommet med sitt eget blod.

Det hele ender med flammer, katarsis og mannefall. Fortellerteknisk og dramaturgisk holder Pelikanen seg innenfor det moderne realistiske dramas rammer slik disse ble utformet og perfeksjonert av Ibsen og Tsjekhov, men Strindberg skrur det meste opp et par hakk. Rollefigurene er karikerte og tildels groteske, og handlingen kan vel karakteriseres som naturalistisk melodrama. Kort sagt: Ibsen på speed. Dette er både en klassisk tragedie og et hevndrama. I tillegg er det storveis underholdning.  Check it out!

(Illustrasjon: Richard Bergh)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib