Anathema:
The Crestfallen EP
Peaceville, 1992
1992 var et gyldent år for den britiske doom/death metal-scenen. My Dying Bride ga ut EP'en Symphonaire Infernus et Spera Empyrium og fullengderen As the Flower Withers, Paradise Lost ga ut sitt beste album Shades of God, og Anathema platedebuterte med The Crestfallen EP.
Crestfallen tikker inn på 33.26 minutter og inneholder fem spor. Med unntak av den akustiske Everwake er alle låtene lange, tunge og seige. Vokalen er hovedsakelig tradisjonell dødsgrynting, og det er gitarene som står for de utsøkte melodilinjene. I det ti minutter lange tittelsporet, forøvrig undertegnedes favoritt, brukes det også piano. Selv om det går i sirupstempo hele veien, gjør melodiene og de komplekse låtstrukturene at platen aldri rekker å bli kjedelig. Dette er definitivt musikk for den kresne hardrocker.
I 1993 ga Anathema ut sin første langspillplate, den utmerkede Serenades, og i 1994 kom EP'en Pentecost III. Siden har de stort sett laget ganske uinteressant kunstrock.
Kommentarer
Legg inn en kommentar