1993: De beste plateutgivelsene

Wer nie sein Brot mit Tränen aß,

Wer nie die kummervollen Nächte
Auf seinem Bette weinend saß,
Der kennt euch nicht, ihr himmlischen Mächte.

Under følger en oversikt over de beste plateutgivelsene fra 1993, året da Bill Clinton ble innsatt som De forente staters 42. president, Tsjekkoslovakia ble delt i to og Det europeiske fellesskap ble Den europeiske union. Selv var jeg en purung mann på bare 18 den gang, og naturlig nok har jeg forandret meg i mangt og meget i årene som har gått siden, men musikken jeg hørte på da, er stort sett den samme som den jeg hører på idag. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter.

Teenage Fanclub: Thirteen Dette er fremdeles Teenage Fanclubs beste album. Ultrafengende melodier og mye fuzzgitar. Harmonisangen har ennå ikke tatt helt overhånd, og godt er det. Beste spor: The Cabbage.

My Dying Bride: Turn Loose the Swans: My Dying Bride hadde på dette tidspunktet utgitt en LP og noen uhyre sterke EP'er. På denne platen er bandet mer variert enn tidligere, meldiene er mer fremtredende og fiolinen er mer integrert i lydbildet. Vekslingen mellom grynt og ren vokal bidrar også til at platen sjelden blir kjedelig. Dette er tungt, seigt, komplekst og fengende. Beste spor: Turn Loose the Swans.

Anathema: Serenades: På sin første LP leverer Anathema mektig og saktegående doom/death, akkurat slik vi vil ha det. Spennende arrangementer og herlige melodilinjer. Beste spor: Under A Veil (of Black Lace).

Paradise Lost: Icon: Egentlig en svakere plate enn forgjengeren Shades of God, men til tross for enkelte kjipe låter er det mange bra sanger her. Her har Paradise Lost skrudd opp tempoet noe og kuttet ut brølevokalen til fordel for mer melodiøs sang. Beste spor: Joys of the Emptiness.

Type O Negative: Bloody Kisses: Gjennombruddsplaten til Type O Negative er en eklektisk miks av hardcore, doom og såkalt gotisk metall. Det er vel ingen som liker alt her, men alle finner noe de liker. Jeg liker det meste. Beste spor: Too late: Frozen.

Death: Individual Thought Patterns: Progressiv og teknisk brilliant death/thrash fra Chuck Schuldiner og Co. Gode komposisjoner, artige tekster og mye frekk bass. Beste spor: The Philosopher.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet: «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Les mer

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen? Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Les mer

Når #metoo dreper

Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer. I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...

Les mer

Würmstuggu

Søk i denne bloggen