Elektra!

 

Hva skjer, bror? Er du keen på å lese noe klassisk gresk drama, eller? Du er det, ja? Hvorfor ikke ta en kikk på «Elektra» av Sofokles? Jeg kan nesten garantere at du kommer til å like denne schpaa, men ganske atypiske tragedien fra 400-tallet f.Kr. Wallah! Hvorfor tragedien er atypisk? SPOILER ALERT! Det er fordi hovedpersonen, Elektra, datteren til kong Agamemnon, helten og seierherren fra Troja, slett ikke dør, men tvert imot får kjenne på den intense sødmen ved at farens mordere får sin rettmessige straff. For dette er et rent hevndrama, der en snedig utformet plan lykkes til punkt og prikke med det resultat at stykkets helt får sin hevn og dermed frelses fra sin pine. 

Aristoteles skriver i sin poetikk at tragediens kjerne er katarsis. Og det Sofokles byr på her, er den enkleste, reneste form for katarsis man kan tenke seg - ens fienders ydmykelse og død. Hvem er så disse fiendene? Det skal jeg ikke avsløre, bror, men jeg kan si at de er i nær familie med Elektra og hennes bror Orestes. Og da mener jeg nær familie!

Intrigen er enkel og lett å følge med på, og karakterene er om ikke endimensjonale, så i hvert fall lett gjenkjennelige som troper fra litteraturen som er blitt skrevet gjennom de to og et halvt tusen år som er gått siden dette dramaet ble skrevet. Dessuten utstyrer Sofokles sine figurer med distinkte personlighetstrekk og livsfilosofier som gjør det mulig å utforske ideer om heroisme, moral, plikt, konsekvenser og skjebne i replikkvekslingene. Elektra er naturligvis den mest komplekse rollefiguren. Hun har et følelsesliv som virker realistisk, og jeg tør påstå at man må være ganske avstumpet for ikke å bli beveget av hennes monologer. Hvordan leve med urett, hvilke plikter innebærer en slik tilværelse, og hvilke kostnader medfører det å leve et liv der grensen mellom rett og urett er utvisket?  Ellers kan jeg nevne at selv om jeg har lest en del gresk drama, kan jeg ikke erindre å ha sett koret bli brukt så effektivt og naturlig som her, både som aktiv deltager i handlingen og som kommentator. Jeg er seriøs, mann! 

Men det som imponerte meg aller mest med dette stykket, var dikterkunsten, altså hvordan dramaets sentrale ideer blir anskueliggjort gjennom bruken av språket. Her er Sofokles utrolig effektiv - og ikke minst elegant. Han gjør selvfølgelig ikke noe forsøk på å etterligne muntlig språk, det var det ingen som gjorde på hans tid. Selv om kunst i noen grad handler om å imitere virkeligheten, er det jo raffineringen av det språklige råmaterialet som utgjør kjernen i dikterkunsten. Her går det for det meste i heksameter, et versemål som både er behagelig å lese og estetisk tiltalende. Dessuten gir de lange verselinjene rom for mye informasjon. Ettersom jeg selvfølgelig ikke har lest stykket på gresk (jeg kan knapt norsk, bror, langt mindre arkaisk gresk), må jeg få berømme den virtuose oversetter Peder Østbyes som gjenskaper dette verket med presisjon og poetisk eleganse. Jeg formoder at jeg ikke er den eneste som blir påminnet om Andre Bjerkes lyrikk under lesningen av denne gjendiktningen. Østbye tillater seg å benytte seg av former som kan synes alderdommelige idag, men som egner seg utmerket for den strenge metrikken i teksten. Denne gjendiktningen ble utgitt i en bok som også omfatter tragediene «Kong Oidipus» og «Antigone», «Kvnnene i Trakia» og «Aias» og «Filoktetes» (Gyldendal 1959). 

Så, kompis, hvorfor ikke jette til nærmeste antikvariat (eller enda bedre, gå inn på Nasjonalbibliotekets hjemmeside) og finne dette schpaa dramaet om en mæbe som pines av livet, men holdes i live av håpet om en dag å få se sine fiender dø en grusom død. Du vil neppe bli skuffet, bror. Wallah!