Kvinnene i Trakis!

 

Deianeira og Herakles.

For noen dager siden publiserte vi en anmeldelse av Sofokles’ drama «Elektra». Den har fått har gitt oss mange klikk og dermed store reklameinntekter, og mange har skrevet til oss og forlangt mer stoff om klassisk gresk drama. (Vi må skyter inn at vi også har skrevet om «Medeia» i år.) Ettersom vi både er opptatt av å tilfredsstille våre leseres behov og tjene maksimalt med penger, bringer vi idag en omtale av tragedien «Kvinnene i Trakia», også den skrevet av Sofokles.

Mens Elektra er en tragedie som ender godt (eller «godt» i det minste), og har mer form av et tilfredsstillende hevndrama, enn det man idag vanligvis forbinder med tragediegenren, er «Kvinnene i Trakis» en vaskeekte tragedie i tradisjonell forstand. Alle de viktigste rollefigurene dør eller får sitt liv ødelagt, takket være en feil hovedpersonen gjør, og bak den dystre skjebnen hele aner vi gudenes lumske spill. Hovedpersonen er Deianeira og hennes ektemann Herakles, Zevs’ sønn. Hun har i over ett år ventet på mannen sin, som har vært ute på eventyr. Nå kommer han hjem fra et vellykket felttog. Skal man tro diverse tegn og orakelsvar, ligger alt til rette for at Deianeira og Herakles heretter kan leve et lykkelig liv sammen i Trakis. Men det skjer selvfølgelig ikke. Ved siden av Deianeira og Herakles spiller også sønnen Hyllos en viktig rolle, særlig mot slutten. Selv om han overlever, er skjebnen som venter ham, langt fra misunnelsesverdig. 

Intrigen er langt mer komplisert enn i «Elektra», men lett å følge med på, og der Elektra dyrker realismen, er «Kvinnene i Trakis» full av overnaturlige elemeter. Her møter vi guder, halvguder og uhyrer, og handlingen ser ut til å være bare én side av et kosmisk drama der menneskene bare er ulykksalige brikker som handler i blinde, uten egentlig virkekraft. Og der «Elektra» utspiller seg i et etisk univers som er manøvrerbart og har rom for rettferdighet, veier skjebnen mye tyngre i «Kvinnene i Trakis», og det er vanskeligere å få øye på hva rettferdighet er. Dermed er det ikke tilfredsstillelse, men medynk som blir leserens sterkeste følelse ved avsluttet lesning. Peder Østbye, som også oversatte «Elektra», har gjendiktet stykket til glitrende norsk. Han ivaretar de meningsmettetede linjene i heksameter på en utmerket måte i overføringen fra gresk til norsk språk. Særlig korsangene inneholder mye nydelig poesi. 

Les gjerne «Kvinnene i Trakis» om De er interessert i klassisk tragedie av den gode, gamle sorten ellers ikke har noe bedre å gjøre. Det er mulig vi kommer tilbake med mer stoff om gresk drama, for disse Østbye-oversettelsene gir mersmak.