Døden, dikterkunsten og erfaringenes mystikk

 

Jeg klinger ved timens berøring

Rainer Maria Rilke

Utvalg og gjendiktning ved Andre Bjerke

Aschehoug, 1964

Vi skriver 29. desember og noterer at det idag kun er to dager igjen av år 2024 e.Kr. Og ikke bare det, det er også nøyaktig 98 år siden den østerrikske poeten Rainer Maria Rilke forlot de levendes verden. 

I den anledning har jeg satt meg ned med boken Jeg klinger ved timens berøring, som inneholder et utvalg dikt fra hele Rilkes karriere, utvalgt og gjendiktet av den fabelaktige Andre Bjerke. Han er naturligvis en garantist for at diktenes estetiske verdi ivaretas. Etterordet inneholder en biografisk skisse og en redegjørelse for linjene og egenarten i Rilkes litterære univers. 

De første diktene er hentet fra Rilkes tidlige periode. Her møter vi en lyriker som tydeligvis har oppdaget lyrikkens fortrinn om man skal si noe om erfaringer som vanskelig lar seg fange i prosa. Det handler ikke om følelser, men mindre håndfaste inntrykk og tanker som vanligvis ikke gjennomgår språklig bearbeidelse. Allerede i disse tidlige diktene handler det mye om døden og dikterkunsten, gjennomgangstemaer i Rilkes lyrikk. I diktet «Døden i de store byer» viser Rilke seg som en uforbederlig anti-modernist, en reaksjonær vil kanskje enkelte si. Det handler om fremmedgjøringen og anonymiseringen storbyen byr på, og den tilsvarende devalueringen av døden i et slikt miljø. Vi får også dikt med motiv fra Bibelen. Her vil jeg trekke frem det gripende «Getsemane», «Pieta», der Maria Magdalena sørger og kontemplerer over den døde Jesus og «David synger for Saul», som naturlig nok handler om dikterkunsten. Noen av diktene henter motiv fra den greske antikken, både som historisk virkelighet, som overleverte objekter og ikke minst som samspill mellom fortid og nåtid. Ellers handler det om død,  kjærlighet og ymse sanseinntrykk og erfaringer. Bokens lengste dikt er en Duineser-elegi, men de diktene har jeg skrevet om før, så det går jeg ikke inn på her. Boken avsluttes med de syv første diktene fra   Die Sonette an Orpheus (1923). Her utforsker Rilke sine kjente temaer, men med en mer markant vektlegging av det mystiske. Særlig likte jeg «Det kan en gud», som plasserer diktningen i en kosmisk kontekst, og «Frukt», der Rilke setter ord på den ofte haltende sammenhengen mellom objekt, sanseinntrykk og språk. 

Jeg har ingen problemer med å anbefale lesere som setter på lyrikk som stikker dypere og hever seg høyere enn alminnelig norsk samtidslyrikk å lese denne samlingen. Mine tyskkunnskaper er dessverre for begrensede til at jeg kan lese Rilke på originalspråket med utbytte, men jeg antar at Bjerkes gjendiktning er adekvat med hensyn til meningsinnhold, og jeg kan aldri i verden tenke meg at noen av våre nålevende poeter kan måle seg med ham når det gjelder å gjengi diktene med sine formale egenskaper intakt. 

Reiner med en av sine kvinner.