Bokomtale: Hva ville Freud sagt

 

Hva ville Freud sagt

Hege Woxen

Tiden, 2024

Hva ville Freud sagt er tittelen på Hege Woxens nye diktsamling. Den har jeg lest, og før jeg leverer den tilbake til biblioteket, har jeg satt meg fore å skrive en aldri så liten tekst der jeg deler mine tanker om boken. Er du interessert i å lese den, kan du bare lese videre. Bryr du deg døyten om boken, kan du trygt finne noe annet  å se på på internettet, eller kanskje aller helst gjøre noe nyttig, som å vaske huset, lage mat eller reparere sykkelen. 

Boken har et riktig så flott omslag i gult, grønt og fiolett som ifølge kolofonen er laget av Egil Haraldsen og Ellen Lindeberg i EXIL design. Baksiden ser mer ordinær ut, og det trekker ned at teksten der spoiler noe av innholdet i diktene. 

Boken er delt inn i fem avdelinger. I den første handler diktene om årstidene, værforhold og hverdagsliv. I andre avdeling er det flere dikt som handler om å skrive dikt, og ellers litt ymse tematikk. Avdeling 3 er bare på tre sider og inneholder det som vel egentlig er et langt dikt om følelsen av å leve gjennom andre, å se ekko av seg selv i andre mennesker. Dette kan leses som en frempek om tematikken videre i boken, for i fjerde avdeling handler det mye om det lyriske subjektets psyke, og det er her Sigmund Freud kommer inn i bildet. Det finnes et mørke i dikter-jegets sinn, som må overvinnes, men lar det seg gjøre? Her er det flere tankevekkende tekster.  

La meg stoppe litt opp og kommentere språket. Woxen lar et tydelig «jeg» komme til orde, og det skjer både gjennom observasjoner, beskrivelser av gjøremål, skildringer av tanker og forsøk på å reflektere over egne tanker og sommsstemninger. Dette resulterer i et ganske «muntlig» språk som gir et personlig inntrykk, ja man kan kanskje si en påtrengende intimitet. Det er åpenbart at hun har noe på hjertet, og hun er direkte i kommunikasjonen med leseren. Her skiller hun seg klart ut fra det jeg oppfatter som normen i moderne norsk lyrikk. Språket brukes for å kommunisere, ikke tåkelegge, og for å skape nærhet, ikke avstand.

I femte og siste avdeling handler diktene om det Kamala Harris ville kalt «the passage of time», men her som noe som gir tilværelsen perspektiv, ikke noe som skaper et ønske om å være «unburdened by what has been». Det er også flere dikt om litteraturen og diktergjerningen.Woxen skaper en del interessante bilder, særlig i et dikt om kaffekoppen som etterlater seg et rundt merke på et firkantet ark på det runde bordet. 

Hva ville Freud sagt er en bok som inneholder lite av det jeg ser etter når jeg leser poesi, men den er ikke dårlig om sammenligningsgrunnlaget er annen ny, norsk lyrikk. Da er den faktisk en av de bedre. Men jeg tilhører selvfølgelig ikke målgruppen. Boken passer nok aller best for middelaldrende kvinner med sans for adekvat lyrikk.