Gå til hovedinnhold

Bokomtale: Hva ville Freud sagt

 


Hva ville Freud sagt

Hege Woxen

Tiden, 2024


Hva ville Freud sagt er tittelen på Hege Woxens nye diktsamling. Den har jeg lest, og før jeg leverer den tilbake til biblioteket, har jeg satt meg fore å skrive en aldri så liten tekst der jeg deler mine tanker om boken. Er du interessert i å lese den, kan du bare lese videre. Bryr du deg døyten om boken, kan du trygt finne noe annet  å se på på internettet, eller kanskje aller helst gjøre noe nyttig, som å vaske huset, lage mat eller reparere sykkelen. 


Boken har et riktig så flott omslag i gult, grønt og fiolett som ifølge kolofonen er laget av Egil Haraldsen og Ellen Lindeberg i EXIL design. Baksiden ser mer ordinær ut, og det trekker ned at teksten der spoiler noe av innholdet i diktene. 


Boken er delt inn i fem avdelinger. I den første handler diktene om årstidene, værforhold og hverdagsliv. I andre avdeling er det flere dikt som handler om å skrive dikt, og ellers litt ymse tematikk. Avdeling 3 er bare på tre sider og inneholder det som vel egentlig er et langt dikt om følelsen av å leve gjennom andre, å se ekko av seg selv i andre mennesker. Dette kan leses som en frempek om tematikken videre i boken, for i fjerde avdeling handler det mye om det lyriske subjektets psyke, og det er her Sigmund Freud kommer inn i bildet. Det finnes et mørke i dikter-jegets sinn, som må overvinnes, men lar det seg gjøre? Her er det flere tankevekkende tekster.  


La meg stoppe litt opp og kommentere språket. Woxen lar et tydelig «jeg» komme til orde, og det skjer både gjennom observasjoner, beskrivelser av gjøremål, skildringer av tanker og forsøk på å reflektere over egne tanker og sommsstemninger. Dette resulterer i et ganske «muntlig» språk som gir et personlig inntrykk, ja man kan kanskje si en påtrengende intimitet. Det er åpenbart at hun har noe på hjertet, og hun er direkte i kommunikasjonen med leseren. Her skiller hun seg klart ut fra det jeg oppfatter som normen i moderne norsk lyrikk. Språket brukes for å kommunisere, ikke tåkelegge, og for å skape nærhet, ikke avstand.


I femte og siste avdeling handler diktene om det Kamala Harris ville kalt «the passage of time», men her som noe som gir tilværelsen perspektiv, ikke noe som skaper et ønske om å være «unburdened by what has been». Det er også flere dikt om litteraturen og diktergjerningen.Woxen skaper en del interessante bilder, særlig i et dikt om kaffekoppen som etterlater seg et rundt merke på et firkantet ark på det runde bordet. 


Hva ville Freud sagt er en bok som inneholder lite av det jeg ser etter når jeg leser poesi, men den er ikke dårlig om sammenligningsgrunnlaget er annen ny, norsk lyrikk. Da er den faktisk en av de bedre. Men jeg tilhører selvfølgelig ikke målgruppen. Boken passer nok aller best for middelaldrende kvinner med sans for adekvat lyrikk.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...