Bjørnson som religionskritiker

 

Fra Nationaltheatrets oppsetning i 1918.

ADVARSEL: Denne teksten inneholder formuleringer av seksuell art som kan vekke anstøt hos bluferdige mennesker. Den inneholder også ord som kan oppfattes som sexistiske og rasistiske. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkets objektive kvaliteter.

Jeg har just lest det første av Bjørnstjerne Bjørnsons to dramaer med tittelen «Over Ævne». Stykket, som er i to akter, ble utgitt i 1883, samme år som Kiellands «Gift», og midt mellom Ibsens «En folkefiende» og «Vildanden», sånn for å plassere den i sin litteraturhistorisk kontekst, og handler om presten Adolf Sang og hans hustru Klara. Hun er alvorlig syk og tilbringer nesten hele stykket liggende i sengen. Hun klarer ikke å reise seg og har ikke kunnet sove på månedsvis. Sang er en utpreget idealistisk prest som gjerne setter livet på spill for å yte bønnehjelp til trengende sjeler og som er i overkant (i alle fall ifølge hans hustru) generøs overfor de fattige. Han er godt likt og dessuten kjent for å utrette mirakler. Men kona klarer han ikke å helbrede. Handlingen begynner med at Klara får besøk av sin søster, som er bosatt i Amerika. I dette partiet får vi vite om Klaras helsetilstand, og hvordan det står til mellom henne og ektemannen. Det er en dyp kjærlighet mellom dem, men den pragmatiske tvileren ser med skepsis på ektemannens religiøse temperament. Han er en av de som som tar Jesu budskap på alvor. Han er godtroende og mangler ansvarsfølelse og virkelighetssans. Selv har hun ingen sterk tro. Dette ser ut til å være årsaken til at miraklene hans ikke biter på henne.

Midtveis ut i akten kommer Sang hjem, og leseren (eller tilskueren) får se hva slags menneske dette er med egne øyne. Det ser ut til å stemme ganske bra med hvordan Klara beskriver ham. Han virker som en mellomting mellom en liberal prest og en karismatisk frikirkepastor. Nå har han en plan om at han og barna skal danne en «bønnekjede» rundt Klara og helbrede henne. Forsøket mislykkes, og vi får vite at barna har mistet barnetroen. Her får vi en ganske bra dialog om kristendommen betydning for menneske og samfunn samt sannhetsgehalten i dens postulater.

I akt to utvides rollegalleriet betraktelig. Nå ser Sang ut til å lykkes med mirakelmakeriet og tiltrekker seg en stor folkemengde. Dermed ankommer først en mystisk mann og biskopen med en forsamling prester. Nå får vi en lengre dialog om miraklenes (eller egentlig det overnaturliges) plass i kristendommen. De fleste av prestene er av den rasjonalistiske typen og vil ikke uten videre godta raporterte mirakler. De står for en abstrakt kristendom som ikke krever observerbare overnaturlige fenomener. Det kan virke som Bjørnson vil rette kritikk mot både høykirkelig rasjonalisme og de uvaskede massers folkelige religionsutøvelse. Scenen er ikke uten humor, men jeg synes den blir for lang. Virkelig interessant blir ikke sekvensen før den mystiske mannen dukker opp og fremsier noen tankevekkende monologer som vel oppsummerer mye av den tematiske kjernen i stykket. For selv om «Over Ævne» på overflaten tar opp et aktuelt tema fra avisspaltene, handler det dypest sett om psykologiske behov og mønstre. Klarer Sang å helbrede sin kjære Klara med overnaturlig hjelp? Det skal jeg ikke avsløre her, men jeg kan rapportere om en måtelig tilfredsstillende leseropplevelse. Stykket er klart best i første akt. De mer spektakulære hendelsene i annen akt mister dessverre mye av sin narrative kraft av prestenes lange samtale. Ellers må det nevnes at de eneste rollefigurene med dybde er de to hovedpersonene. Ikke engang barna, som faktisk er ganske viktige for handlingsgangen, har noen personlighet. Figurene som dukker opp i annen akt er for det meste karikaturer eller formidlere av bestemte tankesett. Som dramatiker står Bjørnson et godt stykke bak Ibsen, men at «Over Ævne» innehar kvaliteter som gjør stykket lett å komme gjennom, er utvilsomt. 

Over ævne. Første stykke

Bjørnstjerne Bjørnson

Gyldendalske Boghandels Forlag, 1883

Foto: Nationalbiblioteket