I år er Julestuggu i det sakrale hjørnet. Vi tar for oss geistlige og teologer som har preget den kristne kirke fra romersk tid og frem til reformasjonen. Hver dag frem mot jul åpner vi en luke som vi håper vil opplyse, underholde og bidra til den tiltagende julestemningen i de tusen hjem.
Meliton var biskop i Sardes i Lilleasia i det annet århundre. Vi vet ikke mye om hans liv, og brorparten av hans skrifter er gått tapt i århundrene som har gått siden de ble skrevet, men kirkehistorikeren Hieronimus skriver at Tertullian i et av sine skrifter sier at Meliton nøt høy anseelse blant de troende sin samtid.
I 1936 ble Melitons homilie «Om påsken» («Peri pascha») oppdaget av filologen Campbell Bonnier. Prekenen utgjør et vindu til en fjern fortid som ligger omtent midtveis mellom Jesu korsfestelse og de autoritative formuleringene av korsfestelsens betydning. Prekenen gir oss et gløtt inn i de kristnes trosliv i denne tidlige delen av kirkehistorien, og den forteller mye om hva slags syn man hadde på Kristus og de bibelske skrifter i denne perioden. På denne tiden fantes det jo som kjent ingen allment akseptert nytestamentlig kanon, og kirkemøtet i Nikea, som klargjorde treenighetslæren, lå halvannet århundre inn i fremtiden. I forkynnelsen av påskebudskapet bruker Meliton mange passasjer fra Det gamle testamentet som han leser typologisk. De hendelser og personer vi møter der, er typer, foreløbige bilder eller modeller som senere skulle nå sin endegyldige form i omstendighetene som berører Jesu Kristi frelsesverk.
Flere har påpekt at Meliton legger for dagen et negativt syn på jødene i prekenen, men er det nå egentlig så overraskende at de tidlige kristne ikke hadde så høye tanker om den religiøse tradisjonen de hadde brutt ut av et drøyt århundre tidligere? Meliton døde omkring 180. Da var han sannsynligvis en gammel mann.
Kommentarer
Legg inn en kommentar