Tidløse observasjoner om mennesket, historien og tilværelsens forgjengelighet

 

BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE

Egyteren Sinuhe

Mika Waltari

Utgitt på finsk i 1945

Denne senhøsten leste jeg den historiske romanen Egypteren Sinuhe skrevet av finnen Mika Waltari. Jeg plukket opp den engelske utgaven av denne boken, The Egyptian, på et bruktsalg i Oslo i høst. Siden fant jeg ut at dette er en forkortet versjon. Jeg skjønte at jeg heller burde ha kjøpt den norske utgaven. Men da var jeg alt igang med boken, så jeg får heller ha den norske utgaven til gode.

Boken handler om en egyptisk lege som lever tidlig i perioden som kalles «det nye riket», under regjeringstiden til farao Akhenaten. Historien blir fortalt i jeg-form, og fremstiles som erindringene til hovedpersonen, som nå på slutten av sitt liv lever i eksil ved Rødehavskysten. Ved siden av narrativet, inneholder boken også mange filosofiske og moralske betraktninger.

Historien kan sies å være delt i fire deler. Første del handler om Sinuhes oppvekst, utdannelse og tidlige virke og dekker en tragedie tidlig i livet hans. Andre del handler om hans første «eksil», hvor han reiser gjennom store deler av den kjente verden og besøker Syria, Babylonia, Anatolia og Kreta, før han til slutt kommer tilbake til Egypt. I tredje del er han Farao Akhenatens livlege, og dekker den senere og mer dramatiske delen av dennes tid som farao, med veksten og fallet til faraos nye egyptiske hovedstad. Den fjerde delen er etter faraos død, og dekker etterspillet og krigen i Syria mot Hettitene samt hans endelige eksil etter ordre av av farao Horemheb, barndomsvennen som var Egypts ledende general, og farao etter å ha vunnet krigen mot Hettitene og alle andre i direkte linje til tronen var døde.

Faraoen Akhenaten, far til den langt mer kjente Tut Ankh Amon, er en spesiell farao. Han ser ut til å ha forsøkt å innføre en monoteistisk religion i Egypt sentrert rundt solguden Aten. Dermed undergravde han tilbedelse av de andre gudene. Dette skaffet ham mange fiender. Etter hans død falt Aten-kulten, og Akhenaten selv ble forsøkt fjernet fra historien. Hans nye hovedstad ble etterlatt til ørkenen. Egypteren Sinuhe følger denne dramatiske perioden. Waltari er generelt anerkjent for å ha gjort et skikkelig kildearbeid og være så historisk korrekt som mulig, ca. 35 århundrer etter hendelsene som beskrives.

Gjennom Sinuhes øyne opplever vi både verden slik den var rundt år 1500 f.kr., med faraos Akhenatens tragiske forsøk på å forandre den, og etterspillet av dette forsøket. Det er en drivende fortelling, som forblir sentrert rundt de personlige opplevelsene til Sinuhe. Det er også verdt å få med seg at boken ble skrevet i kjølvannet av andre verdenskrig, og mye av forfatterens kynisme kommer fra hans opplevelse av denne krigen, slik den berørte Finland. Boken er vel verdt å lese, både for dens troverdige fremstilling av en fjern fortid, og for dens tidløse observasjoner om mennesket, historien og tilværelsens forgjengelighet.

Det ble også laget en film basert på boken med bl.a. Jean Simmons på 1950-tallet. Om man ønsker å lese boken, er det antagelig best å se etter den norske oversettelsen, om man ikke føler seg kompetent til å lese den på det finske originalspråket. Boken er varmt anbefalt, særlig til de historisk interesserte.