Med anmeldelsen av De andres jeg av Arne Hugo Stølan velger Würmstuggu-redaksjonen å erklære lyrikksesongen over for i år. Det skyldes at vi ikke gidder lese mer ny, norsk lyrikk på en stund. Til det er genren for dominert av utøvere som mangler de ferdighetene og den innsikten som kreves for å skrive god poesi. Når de i tillegg mangler både tradisjonsbevissthet og oppfinnsomhet, og dessuten går i flokk når det gjelder det formale, blir det vanskelig finne ork til å lese disse greiene. Her finner De også fotklaringen på at det ble relativt få lyrikkanmeldelser i år. Dette er en oversikt over årets lyrikkanmeldelser i Würmstuggu:
Vi hadde en rolig start og begynte ikke før i mars, da med Øst for verdens ende av Jon Ståle Ritland. Dernest tok vi for oss Per Olav Kaldestads Sonettar (2023). Dette er vel sesongens sterkeste bok.
Deretter så vi på Kristian Bergquists diktsamling Varmere, nærere, breiere, åpnere, en utgivelse vår anmelder kalte «selvmedlidende, monoman instagram-poesi». Vår neste anmeldelse ble årets mest leste innlegg. Vi mistenker at det er flere som har lest vår omtale av Michael Konupeks Ugress & omstendigheter enn som har kjøpt boken. Neste bok ut var Thor Magnus Tangerås’ ekstremt ensporede diktsamling Landskap ned vindturbinar.
Vi fant også tid til å anmelde Skare av Erlend Skjetne, med begrenset entusiasme, får vi vel legge til. Nesten som ingenting har hendt av Ole-Petter Vaaten måtte vi selfølgelig også se på. Dette er den tredje boken av Waaten vi har anmeldt. Den siste vi skal nevne her, er Hva ville Freud sagt av Hege Woxen.
Mer kritikk av ny lyrikk fra Norge blir det ikke i 2024, men det er slett ikke umulig at det kommer noen drypp fra lyrikkens verden til neste år. Inntil da får De nøye Dem med Julestuggu og alt det andre varierte stoffet vi produserer for vårt aktede publikum - det oplyste Borgerskab.
Foto: Ivan Mlinaric
Kommentarer
Legg inn en kommentar