En torturists bekjennelser

 

BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE

The Book of the New Sun

Gene Wolfe

Nylig har jeg lest romansyklusen The Book of the New Sun, skrevet av Gene Wolfe (1931-2019). Denne tetralogien ble opprinnelig utgitt på 1980-tallet, men jeg har ikke lest de før nå. (Jeg har tidligere lest The Book of the Long Sun, som er en slags fjern videreføring av dette verket. Det var veldig spesiell lesning, med mange styrker, men jeg ble sittende med usikkerhet om hva jeg egentlig mente om denne tetralogien.) Selv om The Book of the New Sun  også er veldig spesiell og litt vanskelig, har jeg et mye sterkere inntrykk av denne. Denne drømmeaktige fremstillingen av en fjern fremtid kommer til å sitte med meg i mange år, og jeg gleder meg allerede til å lese disse bøkene igjen når jeg har anledning.

Dette verket er erindringene til torturistlæringen Severian. Han bor i en gammel festning, hos torturistenes laug. Leseren følger Severian i førsteperson, og fortellingen går aldri vekk fra hans perspektiv. Historien starter veldig parokialt, men åpnes opp mer etterhvert. Handlingen utspiller seg mest som et sett semi-uavhengige episoder, skjønt etterhvert blir det klarere at det er sammenhenger som kommer frem etterhvert som fortellingen går videre. Mange av valgene forfatteren tar er ekstremt ukonvensjonelle, men selv om dette er desorienterende i starten, ble hvertfall jeg etterhvert mer dratt inn i fortellingen av nettopp dette.

Severian tar aldri opp ting som han selv tar for gitt. F.eks. var jeg nesten ferdig med første bok da jeg forstod at solen var såpass svak i Severians verden at stjerner var synlige på dagtid. Dette gir hele fortellingen et nesten drømmeaktig preg, der du hele tiden lurer på om det som beskrives, er det du forestiller deg. Handlingen settes i gang av at Severian forelsker seg i en av «klientene» til torturistene, og dette leder til hans eksil fra torturistlauget. Dette starter en lang reise som leder helt til ytterkantene av riket, og gjennom mange eventyr. Ingenting er som det ser ut, men jeg vil ikke her si for mye om selve handlingen, for å unngå å avsløre noe.

Gene Wolfes penn er veldig god, og hans rike språk er veldig passende denne mysteriøse verdenen. Bøkene er fundamentalt sett science fiction, men i utgangspunktet bærer tetralogien et sterkt fantasy-preg, der sosiale systemer er på et slags middelalderaktig nivå. Dette gjelder stort sett teknologien også. Om man ikke vet det på forhånd, kan det ta en stund før man i det hele tatt forstår at det er science fiction, og at mye av de mystiske stedene, innretningene og «magiske» kreftene er referanser til avansert teknologi som ikke fullstendig forstås. Dette er også et ekstremt stemingsfullt verk, og dekker alt fra romanse (i begge betydninger av ordet) og mystikk til skrekk, og det er fullt av fascinerende betraktninger om politikk, filosofi og teologi.

Jeg synes klart at dette var en av de beste verkene jeg har lest innen sjangerlitteratur. Den er krevende å lese, og jeg er langt fra sikker på at jeg fikk med meg alt som er. Wolfe forventer mye av leseren, og gir bare minimum av informasjon til å følge handlinger. Utover dette følger fortellingen ingen klar rytme, og går hele tiden i uventede retninger. Tilsynelatende små detaljer viser seg å være viktige, mens ting som det brukes en del tid på, viser seg å ikke lede noe sted. Derfor må jeg advare om at boken ikke er for alle. 

Interessant nok var Gene Wolfe, i likhet med Tolkien, en troende katolikk, og dette skinner gjennom her og der. Selv om boken ikke er en klar allegori, og kan fint leses uten noe forhold til kristendommen overhodet, er det katolske elementer i denne fortellingen klare for de som gjenkjenner dem. En annen likhet med Tolkien er at mye her ikke nødvendigvis passer sensibilitetene til «det moderne publikum», men om du ikke lar dette skremme deg, er The Book of the New Sun vel verdt både å lese og kanskje lære noe av. 

The Book of the New Sun:

1. The Shadow of the Torturer (1980)

2. The Claw of the Conciliator (1981)

3. The Sword of the Lictor (1982)

4. The Citadel of the Autarch (1983)