Gå til hovedinnhold

En torturists bekjennelser

 


BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE


The Book of the New Sun

Gene Wolfe


Nylig har jeg lest romansyklusen The Book of the New Sun, skrevet av Gene Wolfe (1931-2019). Denne tetralogien ble opprinnelig utgitt på 1980-tallet, men jeg har ikke lest de før nå. (Jeg har tidligere lest The Book of the Long Sun, som er en slags fjern videreføring av dette verket. Det var veldig spesiell lesning, med mange styrker, men jeg ble sittende med usikkerhet om hva jeg egentlig mente om denne tetralogien.) Selv om The Book of the New Sun  også er veldig spesiell og litt vanskelig, har jeg et mye sterkere inntrykk av denne. Denne drømmeaktige fremstillingen av en fjern fremtid kommer til å sitte med meg i mange år, og jeg gleder meg allerede til å lese disse bøkene igjen når jeg har anledning.

Dette verket er erindringene til torturistlæringen Severian. Han bor i en gammel festning, hos torturistenes laug. Leseren følger Severian i førsteperson, og fortellingen går aldri vekk fra hans perspektiv. Historien starter veldig parokialt, men åpnes opp mer etterhvert. Handlingen utspiller seg mest som et sett semi-uavhengige episoder, skjønt etterhvert blir det klarere at det er sammenhenger som kommer frem etterhvert som fortellingen går videre. Mange av valgene forfatteren tar er ekstremt ukonvensjonelle, men selv om dette er desorienterende i starten, ble hvertfall jeg etterhvert mer dratt inn i fortellingen av nettopp dette.

Severian tar aldri opp ting som han selv tar for gitt. F.eks. var jeg nesten ferdig med første bok da jeg forstod at solen var såpass svak i Severians verden at stjerner var synlige på dagtid. Dette gir hele fortellingen et nesten drømmeaktig preg, der du hele tiden lurer på om det som beskrives, er det du forestiller deg. Handlingen settes i gang av at Severian forelsker seg i en av «klientene» til torturistene, og dette leder til hans eksil fra torturistlauget. Dette starter en lang reise som leder helt til ytterkantene av riket, og gjennom mange eventyr. Ingenting er som det ser ut, men jeg vil ikke her si for mye om selve handlingen, for å unngå å avsløre noe.

Gene Wolfes penn er veldig god, og hans rike språk er veldig passende denne mysteriøse verdenen. Bøkene er fundamentalt sett science fiction, men i utgangspunktet bærer tetralogien et sterkt fantasy-preg, der sosiale systemer er på et slags middelalderaktig nivå. Dette gjelder stort sett teknologien også. Om man ikke vet det på forhånd, kan det ta en stund før man i det hele tatt forstår at det er science fiction, og at mye av de mystiske stedene, innretningene og «magiske» kreftene er referanser til avansert teknologi som ikke fullstendig forstås. Dette er også et ekstremt stemingsfullt verk, og dekker alt fra romanse (i begge betydninger av ordet) og mystikk til skrekk, og det er fullt av fascinerende betraktninger om politikk, filosofi og teologi.

Jeg synes klart at dette var en av de beste verkene jeg har lest innen sjangerlitteratur. Den er krevende å lese, og jeg er langt fra sikker på at jeg fikk med meg alt som er. Wolfe forventer mye av leseren, og gir bare minimum av informasjon til å følge handlinger. Utover dette følger fortellingen ingen klar rytme, og går hele tiden i uventede retninger. Tilsynelatende små detaljer viser seg å være viktige, mens ting som det brukes en del tid på, viser seg å ikke lede noe sted. Derfor må jeg advare om at boken ikke er for alle. 


Interessant nok var Gene Wolfe, i likhet med Tolkien, en troende katolikk, og dette skinner gjennom her og der. Selv om boken ikke er en klar allegori, og kan fint leses uten noe forhold til kristendommen overhodet, er det katolske elementer i denne fortellingen klare for de som gjenkjenner dem. En annen likhet med Tolkien er at mye her ikke nødvendigvis passer sensibilitetene til «det moderne publikum», men om du ikke lar dette skremme deg, er The Book of the New Sun vel verdt både å lese og kanskje lære noe av. 


The Book of the New Sun:

1. The Shadow of the Torturer (1980)

2. The Claw of the Conciliator (1981)

3. The Sword of the Lictor (1982)

4. The Citadel of the Autarch (1983)

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...