I år er Julestuggu i det sakrale hjørnet. Vi tar for oss geistlige og teologer som har preget den kristne kirke fra romersk tid og frem til reformasjonen. Hver dag frem mot jul åpner vi en luke som vi håper vil opplyse, underholde og bidra til den tiltagende julestemningen i de tusen hjem.
I år 318 brøt det ut en bitter strid i kirken i Aleksandria mellom den heretiske presten Arius, som hevdet at Sønnen var skapt av Faderen, og dermed ikke av samme vesen som Gud, og biskop Aleksander, som sa at Sønnen ikke var skapt, men hadde eksistert fra evighet av og derfor var av samme vesen som Faderen.
Arius, som trolig ble født i Libya på 250-tallet og hadde virket som prest siden 311, var en populær predikant og en dyktig propagandist, og hans lære spredde seg som ild i tørt gress. Snart var kirken splittet i to partier når det gjaldt synet på treenigheten, en ortodoks og en ariansk.
Da keiser Konstantin innkalte til økumenisk kirkemøte i 325, var det for å skape enhet i kirken. Keiseren selv sympatiserte med det arianske partiet, men det var de ortodokse, ledet av Aleksander og hans protesjé Athanasius som vant frem, for kirkemøtet vedtok omsider en klart anti-ariansk trosbekjennelse. Der heter det at Jesus Kristus er
Guds enbårne Sønn,
født av Faderen fra evighet.
Gud av Gud, lys av lys, sann Gud av sann Gud,
født, ikke skapt, av samme vesen som Faderen.
Ved ham er alt blitt skapt.
Men kirkemøtet betød slett ikke at striden i kirken var over. Arius hadde mektige disipler i kirken, og de igjen hadde mektige kontakter, ja til og med blant keiserne. Det var ikke før kirkemøtet i Konstantinopel i 381 at den arianske strid avtok. Da hadde imidlertid Arius’ lære begynt å vinne innpass blant de barbariske germanerne i nord.
Men dette fikk ikke Arius med seg, for han døde men han døde mens han var på do og bæsjet i 336. Vi vil skåne våre lesere for de grusomme detaljene rundt Arius’s død og heller oppfordre interesserte lesere til å innhente denne informasjonen på egen hånd med et raskt internettsøk.
Jeg koser meg med de gamle kirkefedrenes feider. Kirken i dag er et resultat av alle disse spissfindige diskusjonen i 2000 år. Da blir jeg så overrasket hver gang norske biskoper har sett lyset og med ett forstår noe ingen andre i denne lange historien har skjønt. Da får jeg litt sympati med den katolske kirken. En katolsk prest fikk spørsmål om når de ville tillate kvinnelige prester. Til det svarte han at det trenger vi to-tre hundre år til å diskutere. :-)
SvarSlett