Gå til hovedinnhold

Bokomtale: De andres jeg

 


De andres jeg

Arne Hugo Stølan

Cappelen Damm, 2024


Arne Hugo Stølan har nok sine tilhengere blant folk som følger ny, norsk lyrikk med entusiasme og en oppfatning av at «poesiens gullalder, det er idag, det», men selv kan jeg ikke regnes blant disse, både fordi jeg ikke kjenner forfatterskapet til Stølan utover den siste diktsamlingen De andres jeg, en bok som fylte meg med kjedsomhet fra begynnelse til slutt, og fordi jeg er av den klare oppfatning at poesiens gullalder ligger hundrevis av år tilbake i tid, og i mine øyne er det ingenting som tyder på at den har noen fremtid utover som et smalt nisjeprodukt for spesielt interesserte. 


I De andres jeg skildrer Stølan personer og situasjoner i et urbant miljø. Det kan være folk på vei til jobb, folk som lufter hunden eller familier på tur. Fremkomstmidler, både motoriserte og umotoriserte, får også plass. Det meste foregår utendørs på gaten, men noen scener mot slutten er lagt til et bibliotek og en eller flere kirker. Alt er observert utenfra, og det legges til lite som ikke kan registreres visuelt. Noen ytterligere dimensjon, for eksempel i metaforisk eller allegorisk retning er det vanskelig å få øye på, og ellers er det lite som vekker tankene i disse små diktene som vanligvis går over en til to sider. Søren Kirkegård-sitatet boken innledes med,«Øieblikket er ikke tidens, men Evighedens atom», sier vel noe hva slags tematikk Stølan prøver å si noe om, men ingen skal si han gjør noe originalt. Dette har vært gjort mange ganger før, og ofte med større hell. 


Stølan bruker stor forbokstav (bortsett fra i første og siste dikt, som danner en slags ramme rundt diktene), men sløyfer som regel punktum. Noen skilletegn bruker han, for eksempel komma og spørsmålstegn, og noen ganger bruker han et ekstra mellomrom på steder der en alminnelig prosaist ville brukt komma eller punktum. Hva han ønsker å oppnå med dette, vet jeg ikke. Boken inneholder 76 sider med dikt og koster 349 kroner. Det blir 4 kroner og 60 øre per side. Omslaget er grønt og har enkelt, men profesjonelt design.



Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...