Gå til hovedinnhold

Bokomtale: The Populist Delusion

 


BOKANMELDELSE AV HÅKON D. MYHRE


The Populist Delusion

Neema Parvini

Imperium Press, 2022


For de som har fulgt mine anmeldelser de siste årene, er det kanskje klart at jeg har hatt sterk interesse for noe som heter eliteteori. Jeg har skrevet om mange tenkere som har vært preget av denne tradisjonen, som James Burnham, Paul Gottfried, m.fl. Jeg har bkant annet skrevet om Burnhams The Machiavellians, som er en primer for de viktigste tenkerne av den opprinnelige, italienske eliteskolen. Nå har jeg lest en oppdatert primer om eliteskolen og senere tenkere i denne tradisjonen, skrevet av Neema Parvini.

Parvini er en britisk akademiker av persisk hærkomst som har skrevet fire bøker om Shakespeare. Han er en «fellow» ved «Center for Heterodox Social Studies», ledet av Eric Kaufmann, og han vlogger under navnet Academic Agent. Under dette navnet er han en veldig kontroversiell skikkelse, og har kommet med antisemittiske uttalelser.


Men denne boken er fri for disse uttalelsene. Den er stort sett en gjennomgang av et sett med tenkere som, med utgangspunkt i veldig forskjellige ideologiske holdninger, har bidratt til eliteteori. Parvini gjør en en sammenligning av en del av disse og gjør rede for en del observerbare trender i dagens samfunn. 


Hvert kapittel i boken dekker en tenker, og tar for seg dennes bidrag til forståelsen av elitesamfunn, samt hvordan dette manifesterer seg i moderniteten. Den røde tråden er at rent demokrati, forstått som allminnelig folkestyre, er en umulighet, og at en elite, forstått som et organisert mindretall, alltid vil styre, at elitens kvalitet i stort sett dreier seg om insentivene som driver denne eliten, og at den eneste måten å forbedre ett dårlig samfunn er å opprette en kontra-elite til å ta makten, som har insentiver som legger dens interesser nærmere den allminnelige befolkningen.

Parvini bringer ikke selv noen særlig nye argumenter for sitt syn, argumentene i boken kommer stort sett fra tenkerne han dekker. Her er de opprinnelige elite-tenkerne, Pareto, Mosca og Michels, samt andre som har vært mer eller mindre knyttet til den tradisjonen. Dette inkluderer åpenbare bidragsytere, som James Burnham, Sam Francis og Paul Gottfried, men også folk litt utenfor, som Bertrand de Jouvenel og Carl Schmitt.

Alt i alt er dette en interessant bok, kort og lettlest, og den passer særlig særlig for lesere som ønsker en kjapp innføring i hva dette eliteteori-konseptet dreier seg om.


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...