De gamle er eldst

 

Tex Willer nr. 726

«Gule falks raseri» av Claudio Nizzi og Giovanni Ticci

Egmont, 2024

Claudio Nizzi og Giovanni Ticci er begge godt oppe i 80-årene og har jobbet med Tex Willer i mange tiår (ja, helt siden 1968 i Ticcis tilfelle). Nå er de to gamle ringrevene tilbake med en ny historie som heldigvis er fri for både trollmenn og romvesener. Etter det forrige science fiction-eventyret er det på tide med litt tradisjonell, jordnær western. Det følgende skal ikke forstås som en underettelse om personlige preferanser, men som en anskueliggjøring av verkenes objektive kvaliteter.

Vi befinner oss i Montana, der hvite inntrengere på jakt etter gull har tatt seg inn på shoshone- indianernes område. Dermed er det duket for en voldsom historie der konflikten mellom urinnvånerne og statsmakten som preget den siste fasen av koloniseringen av Nord-Amerika, står i sentrum. Vi får både en massakre, korrupte offiserer i ledtog med banditter og indianere på krigsstien. Og midt i det hele finner to rangere som forsøker å ordne opp. Jada, dette fungerer! Nizzi har nok latt seg inspirere av hendelsene rundt slaget ved Little Big Horn og Wounded Knee-massakren under manusarbeidet. Historien er både engasjerende og godt fortalt. Dette skyldes selvfølgelig ikke mare manuskriptet, men også tegningene til Ticci. Han har blitt en god del mer løsere i streken på sine gamle dager. Dette er ikke uvanlig hos aldrende serietegnere, og ofte gjør denne dreiningen dem bare mer visuelt interessante bare se på Hugo Pratt, Alex Toth og Milton Caniff. (Merk at jeg ikke nevner Frank Miller.) Personlig synes jeg særlig hans temmelig minimalistiske bakgrunner har et fint, impresjonistisk preg. Joda, de gamle er eldst. Tex Willer har alltid vært en utpreget konservativ serie med hensyn til form og innhold. Trender og eksperimenter har ingen plass her. Denne konservatismen oppveies imidlertid av variasjonen i tegnestil. På overflaten er det et hav av forskjell mellom Ticci og den supertighte Alessandro Bocci, som tegnet dem forrige historien, men som historiefortellere følger begge to den vanlige Tex-malen (selv om Tizzi her faktisk byr på noen sider her som stikker seg ut på grunn av noen ekstra store bilder). 

Alt i alt likte jeg dette nummeret veldig godt. Jeg antar at de fleste som setter pris på veltegnet og godt fortalt western av den tradisjonelle typen, vil mene det samme. Så får vi se om fortsettelsen holder mål. Historien avsluttes i neste nummer.