 |
| Bilde: Leonid Pasternak |
Hvori et forsøk på en lesning av Rainer Maria Rilkes diktning, påbegynt og avsluttet i slutten av desember år 2020, beskrives for den interesserte leser, eller like gjerne for den uinteresserte leser. Boken det er snakk om er
Rainer Maria Rilke:
Duino-elegiane
Gjendiktet av Åsmund Bjørnstad
Aschehoug 2004
Her i Würmstuggu leser vi gjerne lyrikk såfremt den er av tilfredsstillende kvalitet. Men hvordan kan man vite at lyrikken tilfredsstiller kvalitetskravene? Jo, ved å lese den. Men da risikerer man selvfølgelig å lese dårlig lyrikk. Dette er dog en risiko jeg er villig til å ta. Würmstuggu er tross alt en konstant danger zone. Yolo.
Jeg har nå gjennomført en ganske grundig gjennomlesning av Åsmund Bjørnstads gjendiktning av diktverket Duino-elegiane av Rainer Maria Rilke. Jeg leste denne boken for et par år siden også, men det er ikke så mye jeg husker utover at jeg opplevde diktene som interessante, men vanskelig tilgjengelige. Det er for så vidt også inntrykket jeg sitter igjen med etter denne gjennomlesningen også, men nå står inntrykkene i det minste sterkere i minnet. Boken gjengir den tyske originalteksten til venstre på hvert oppslag, mens vi får den norske oversettelsen til høyre
Diktene er skrevet i årene rundt første verdenskrig, men de gjenspeiler ikke mye av verdenssituasjonen og tidsånden i denne turbulente tiden, som for eksempel Rilkes samtidige T.S. Eliot gjorde i sitt «The Waste Land». Dikteren har heller øynene vendt mot det evige, det mystiske og psykologien. Rilke, eller snarere Bjørnstad som jo har gjendiktet teksten, bruker et regelmessig, men fleksibelt versemål som danner en fin struktur i de intense, billedrike diktene som stort sett er på tre sider hver. I alt er det ti dikt.
Billedbruken er mangfoldig, og noen sentrale bilder gjentas og danner en slags metaforisk grunnstamme i verket. Mye av det er knyttet til vegetasjon. Trær, frukt, blomster, og andre vekster brukes som symboler for ulike sider ved den menneskelige tilværelsen, gjerne knyttet til døden og tiden. I flere av diktene figurerer engler som representanter for det transcendentale. Mye av det Rilke skriver om, handler om erfaringer med en kosmisk overmakt som vanskelig lar seg beskrive med språket eller fanges av tanken. Vi snakker om mysterium tremendum i møtet med das ganz andere, for å bruke Rudolf Otto. Likevel holdes muligheten åpen for reell toveiskommunikasjon mellom det jordiske og det himmelske: «Fangar englane faktisk/ bare opp sitt, strøymt ut frå dei sjølve, eller / får dei i blant, som av vanvare, litt / med seg av vårt? Er vi i draga deira / svakt tilstades, slik som det vage i andleta / til svangre kvinner?»
Rilke skriver også om kjærligheten og det den gjør med menneskets virkelighetsoppfatning. «Dei elskande» er et gjennomgående motiv. Deres sinnstilstand har preg av vedvarende ekstase, derfor mangler de noe av blikket innover, eller fremtids-og dødsbevisstheten som kjennetegner mennesket i motsetning til dyrene. Likevel spiller kjærligheten en ganske underordnet rolle i disse diktene.
Selv om metafysikken er viktig i Rilkes poetiske univers, har han også noen interessante betraktininger om mennesket som biologisk vesen. I tredje elegi beskriver han de nedarvede instinktene, kaoskreftene, dødsdriften, hinsides godt og ondt, i mennesket, og setter dem opp mot den kjærlige, beskyttende mor som trøster og gjenoppretter orden i tilværelsen. Og selv om Rilke dveler mye ved det som befinner seg i utkanten av erfaringen, er han håndfast i det stedlige. Vi møter fjellene, byen, Nilen, hjemmet som konkrete steder der virkeligheten, tingene («Er vi då her for å seie: Hus, bru, brønn, port, krukke, frukttre, vindu, - i høgda: søyle, tårn...») kan erfares, og erfares til fulle - «Å vere her er herleg» - selv om erfaringene knyttes til guder, helter, engler, sfinxer, dødriket. «Å jord, er det ikke dette du vil: å oppstå/ usynleg, i oss?» Til syvende og sist er det forgjengelige mer varig, mer i kontakt med det hinsidige enn mennesket, som tross alt bare er et blaff i den store sammenhengen. I den niende elegien henvender dikterjeget seg til jorden: «Alltid hadde du rett, og ditt heilage innfall / er vår fortrulege. Døden.»
Likte jeg diktene? Tja. Terningkast: interessant.
(Boken inneholder også en god del kommentarer til hvert dikt, samt et etterord om Rilkes liv og diktning.)
Kommentarer
Legg inn en kommentar