Gå til hovedinnhold

Die Versunkenen suchen immer noch Erde

Bilde: Leonid Pasternak


Hvori et forsøk på en lesning av Rainer Maria Rilkes diktning, påbegynt og avsluttet i slutten av desember år 2020, beskrives for den interesserte leser, eller like gjerne for den uinteresserte leser. Boken det er snakk om er


Rainer Maria Rilke:

Duino-elegiane

Gjendiktet av Åsmund Bjørnstad

Aschehoug 2004


Her i Würmstuggu leser vi gjerne lyrikk såfremt den er av tilfredsstillende kvalitet. Men hvordan kan man vite at lyrikken tilfredsstiller kvalitetskravene? Jo, ved å lese den. Men da risikerer man selvfølgelig å lese dårlig lyrikk. Dette er dog en risiko jeg er villig til å ta. Würmstuggu er tross alt en konstant danger zone. Yolo. 


Jeg har nå gjennomført en ganske grundig gjennomlesning av Åsmund Bjørnstads gjendiktning av diktverket Duino-elegiane av Rainer Maria Rilke. Jeg leste denne boken for et par år siden også, men det er ikke så mye jeg husker utover at jeg opplevde diktene som interessante, men vanskelig tilgjengelige. Det er for så vidt også inntrykket jeg sitter igjen med etter denne gjennomlesningen også, men nå står inntrykkene i det minste sterkere i minnet. Boken gjengir den tyske originalteksten til venstre på hvert oppslag, mens vi får den norke oversettelsen til høyre


Diktene er skrevet i årene rundt første verdenskrig, men de gjenspeiler ikke mye av verdenssituasjonen og tidsånden i denne turbulente tiden, som for eksempel Rilkes samtidige T.S. Eliot gjorde i sitt «The Waste Land». Dikteren har heller øynene vendt mot det evige, det mystiske og psykologien. Rilke, eller snarere Bjørnstad som jo har gjendiktet teksten, bruker et regelmessig, men fleksibelt versemål som danner en fin struktur i de intense, billedrike diktene som stort sett er på tre sider hver. I alt er det ti dikt. 


Billedbruken er mangfoldig, og noen sentrale bilder gjentas og danner en slags metaforisk grunnstamme i verket. Mye av det er knyttet til vegetasjon. Trær, frukt, blomster, og andre vekster brukes som symboler for ulike sider ved den menneskelige tilværelsen, gjerne knyttet til døden og tiden. I flere av diktene figurerer engler som representanter for det transcendentale. Mye av det Rilke skriver om, handler om erfaringer med en kosmisk overmakt som vanskelig lar seg beskrive med språket eller fanges av tanken. Vi snakker om mysterium tremendum i møtet med das ganz andere, for å bruke Rudolf Otto. Likevel holdes muligheten åpen for reell toveiskommunikasjon mellom det jordiske og det himmelske: «Fangar englane faktisk/ bare opp sitt, strøymt ut frå dei sjølve, eller / får dei i blant, som av vanvare, litt / med seg av vårt? Er vi i draga deira / svakt tilstades, slik som det vage i andleta / til svangre kvinner?» 


Rilke skriver også om kjærligheten og det den gjør med menneskets virkelighetsoppfatning. «Dei elskande» er et gjennomgående motiv. Deres sinnstilstand har preg av vedvarende ekstase, derfor mangler de noe av blikket innover, eller fremtids-og dødsbevisstheten som kjennetegner mennesket i motsetning til dyrene. Likevel spiller kjærligheten en ganske underordnet rolle i disse diktene. 


Selv om metafysikken er viktig i Rilkes poetiske univers, har han også noen interessante betraktininger om mennesket som biologisk vesen. I tredje elegi beskriver han de nedarvede instinktene, kaoskreftene, dødsdriften, hinsides godt og ondt, i mennesket, og setter dem opp mot den kjærlige, beskyttende mor som trøster og gjenoppretter orden i tilværelsen. Og selv om Rilke dveler mye ved det som befinner seg i utkanten av erfaringen, er han håndfast i det stedlige. Vi møter fjellene, byen, Nilen, hjemmet som konkrete steder der virkeligheten, tingene («Er vi då her for å seie: Hus, bru, brønn, port, krukke, frukttre, vindu, - i høgda: søyle, tårn...») kan erfares, og erfares til fulle - «Å vere her er herleg» -  selv om erfaringene knyttes til guder, helter, engler, sfinxer, dødriket. «Å jord, er det ikke dette du vil: å oppstå/ usynleg, i oss?» Til syvende og sist er det forgjengelige mer varig, mer i kontakt med det hinsidige enn mennesket, som tross alt bare er et blaff i den store sammenhengen. I den niende elegien henvender dikterjeget seg til jorden: «Alltid hadde du rett, og ditt heilage innfall / er vår fortrulege. Døden.»


Likte jeg diktene? Tja. Terningkast: interessant.


(Boken inneholder også en god del kommentarer til hvert dikt, samt et etterord om Rilkes liv og diktning.)





Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Om ytringsfrihet og ytringsfrihetsfundamentalisme

Würmstuggu er for ytringsfrihet. Det skal ingen betvile. Men vi mener at den bør brukes med forsiktighet. Ytringsfrihetsfundamentalisme er et økende problem i vårt samfunn, særlig blant de som tilhører den ytterliggående høyresiden, og deres lydige lakeier, liberalistene. Særlig sistnevnte bør ikke glemme at ytringsfriheten er et resultat av opplysningstenkernes kamp for et mer rettferdig, likestilt og progressivt samfunn, og skal man påberope seg ytringsfrihet, bør det være på vegne av disse verdiene, og ikke verdier en selv finner det for godt å forsvare. Da snakker vi om noe som ligger farlig nært misbruk av ytringsfriheten. Det finnes mange ytringer som ikke i seg selv er ulovlige, men som er så problematiske at man bør avstå fra å fremsette dem hvis de kan oppleves som krenkende, støtende eller umoralske. Og det kan de fleste ytringer. Man må ikke glemme at meningsinnholdet i en ytring ikke nødvendigvis er identisk med det avsenderen legger i den. I den kommunikative prosessen e

Tre bokomtaler!

Sannsynligvis orienterer du deg i den fysiske verden ved hjelp av sanseapparatet og de kognitive evnene som også gjør deg i stand til å forstå de sorte symbolene som akkurat nå åpenbarer for deg et meningsinnhold som kanskje er deg knakende likegyldig og intet mer enn et resultat av en tilfeldig skjermberøring, eller som du aktivt har oppsøkt nettopp for å ta del i tanker du ikke selv har tenkt. Men verden kan også oppleves ved å benekte sanseapparatets inntrykk og heller bruke kognisjonen, gjerne i tospann med følelsene, til å konstruere hypotetiske strukturer som bedøver, behager, trøster eller endog vekker viljen til å gjenoppta bruken av sanseapparatet. Her omtales tre litterære verker som på ulikt vis beskriver og diagnistiserer menneskets tilværelse i verden.  Vi begynner med Michel Houellebecq s roman Kartet og terrenget fra 2010. Romanen omhandler en kunstner som gjennom  sine arbeider dokumenterer et Frankrike, som vel egentlig må forstås som et bilde på Europa, i endring,

En uforbeholden unnskyldning

Vi beklager. Ettersom Den gode morals voktere på begge sider av Atlanteren har funnet tiden moden for å drive ut Vestens demoner og gjøre en ordentlig loftsrydding i historiens annaler, har Würmstuggu-redaksjonen bestemt seg for å be om unnskyldning for de følgende artikler om amerikansk historie, fra 1700-tallet og frem til den nye, opplyste tid. Vi ser nå at det var uriktig av oss å publisere disse tekstene. Vi beklager alle begreper, konsepter og omtalte hendelser i disse artiklene som måtte vekke anstøt hos lesere som har tilpasset seg den nye tids moral. Vi beklager også tilfeller av ironi, sarkasme og andre språklige og retoriske virkemidler som måtte ha vanskeliggjort lesningen for unge og/eller usofistikerte lesere. Kjennskap til hvordan språket brukes skal ikke være en forutsetning for å forstå innholdet på denne bloggen. Vi forsikrer dere at det fra dypet av våre hjerter runger et klart og uforfalsket Mea maxima culpa! Dette er de angjeldende artiklene: «Disse fordømte