Gå til hovedinnhold

Årskavalkade!

 


Det er på tide å oppsummere året. Würmstuggu har opplevd store fremganger dette året, og selv ikke koronaepidemien har klart å sette en stopper for den jevne strømmen av kvalitetsstoff fra vår redaksjon. Så langt i år har vi publisert 103 innlegg, men året er ennå ikke omme, så tallet kommer trolig til å være enda høyere når vi går inn i år 2021.


Januar.

Redaktør Dalberg startet året med et par anmeldelser av italienske westerntegneserier, litt fun facts om tyske naziledere, litt kunstprosa og en Kunststuggu om Jan Matejkos maleri av Vladislav den korte. Håkon D. Myhre leverte en nekrolog over Christopher Tolkien og en fin og grundig analyse av de nye Star Wars-filmene. Teksten fanget tydeligvis tidsånden, for den ble en av de mest leste artiklene dette året.


Februar.

Februar ble innledet med en kommentar om Brexit signert redaktøren, før Myhre fulgte opp med Jon Meachams biografi om Thomas Jefferson, som igjen ble fulgt opp av redaktørens anmeldelse av Joseph J. Ellisbok om de amerikanske grunnlovsfedrene. Vi markerte også 70-årsdagen for opprettelsen av Stasi, «den tyske sosialismens kjærlige beskytter», og kritiserte den norske Grand Prix-vinneren, hvis deltagelse i Eurovisjonens internasjonale sangkonkurranse ble forhindret av kroronaepidemien. Selvfølgelig ble det western denne måneden også, nærmere bestemt to anmeldelser av Tex Willer og en av Morgan Kane.


Mars.

Denne måneden publiserte vi to anmeldelser av bøker om sosialismens historie. Myhre skrev en noe mer lunken anmeldelse av «To the Finland Station» av Edmund Wilson, enn den redaktør Dalberg skrev for noen år siden, mens Dalberg skrev en glødende anmeldelse av Anne Applebaums «Red Famine». Vi fikk også en post om tegneserieheftet «Negro Romance» ble omtalt, i tillegg til Karl Ove Knausgård, Jon Muth om den oldkirkelige teologen Ambrosius, forøvrig den første av flere poster om oldkirkelig teologi. Vi fikk også et stykke kunstprosa. Og Tex ble det selvfølgelig også plass til.


April.

I april fikk vi årets første litterære liveblogging. Denne gangen handlet det om Morgan Kane-romanen «Rio Grande». Vi hadde også en spørsmålsrunde der redaksjonen svarte på spørsmål fra leserne. Myhre anmeldte en selvhjelpsbok, og Dalberg skrev om boken «Klanen» av Per Brinkemo og Johan Lundberg. I «Würmstuggu påskespessial» var det mer oldkirkelig teologi samt Jorge Luis Borges’ bok «Labyrinter» og Erik Larsens tegneserier som ble omtalt. Vi fikk selvfølgelig også plass til en Tex Willer-anmeldelse.


Mai.

Etter å suksessen med fjorårets dramastykke «Nakensymjing om hausten» var det naturlig med en oppfølger i år. Enakteren «Å kle seg adekvat» viste seg også å bli en suksess. Denne måneden ble intet mindre enn to musikkalbum anmeldt: den siste til Paradise Lost og Oxiplegatz«Worlds and Worlds». Eller kunne vi by på både Tex og prosalyrikk.


Juni.

Redaktøren ønsker å fremeheve de to diktene som ble publisert i juni som noe av det bedre innen genren som er blitt publisert på denne «bloggen». Denne måneden fikk vi også omtaler av bøker av Francis Fukuyama og Georg Lukacs, samt enda en oldkirkelig teolog, Justin Martyr. Ellers var Joseph Bonaparte, Manilla Road, W.A. Mozart og P. Craig Russell hete navn denne måneden. Denne måneden lot redaksjonen seg ryste av mobben i Amerikas storbyer og stiftet også kjennskap med vår hjemlige internettmobb og den manglende ryggrad offentlig administrasjon her i Norge møter anonyme ekstremister med. Les gjerne «En uforbeholden unnskyldning». Vi fikk også en ny Kunststuggu denne måneden (Albin Egger-Lienz) og enda en spørsmålsrunde. 


Juli.

Ikke overraskende ble juli innledet med Tex Willer. Ettersom mange, særlig de mest moralske blant oss, var kritiske til ytringsfrihet i Norge denne sommeren, valgte Würmstuggu å gå inn på den moralske siden. Redaktør Dalberg leverte en flengende kritikk av ytringsfriheten i «Om ytringsfrihet og ytringsfrihetsfundamentalisme», og denne teksten ble en av årets mest leste. (Enkelte lesere har spurt om teksten er ment ironisk, men vi kan forsikre dere om at vi etter at vi omfavnet ytringsansvarsparadigmet og Den Gode Moral, skyr retoriske virkemidler som kan være gjenstand for misforståelser.) Håkon D. Myhre skrev sin egen anmeldelse av «Klanen», boken Dalberg anmeldte i april. Som De ser, kjære leser, er det et mønster her. De kan forvente at flere redaksjonsmedlemmer anmelder samme bok i fremtiden, for vi liker å se en sak fra flere sider. I slutten av juli leverte Myhre en av de mest bejublede tekstene på denne «bloggen» i 2020. Tittelen sier vel det meste: «Om statuer, arv og sorg». Ellers kunne vi by på en omtale av Dag Solstads siste roman, en oversikt over Totos beste plater, et dikt og litt sommerlektyre (deriblant den fremragende fremtidsromanen «Leviathan Wakes» og serieheftet «Negro Heroes»).


August.

Vi startet august måned med en omtale av Tex Willer nr. 669 og «Modern Japan. A Very Short Introduction» av Christopher Goto-Jones. Vi så på enda en operategneserie av P. Craig Russell, denne gang «The Clowns» etter Leoncavallis «Pagliacci». Videre anmeldte Dalberg Michel Houellecqs lange essay om H.P. Lovecraft, «Against the World. Against Life» og et par bøker av Georg Büchner og Peter Handke. Vi publiserte også en anmeldelse av Oxiplegatz-albumet «Sidereal Journey».


September.

Leseren blir neppe sjokkert over at vi innledet september med en Tex Willer-anmeldelse. Vi så også på tegneserier av Kyle Baker og  Vehlman/Kerascoët. Deretter startet vi et nytt prosjekt som ennå ikke er fullført, nemlig liveblogging fra en bok med svar fra Kim Il-sung til utenlandske journalister. Så langt er det kommet syv avsnitt av denne serien, og det blir mange flere. Så bare følg med! Denne måneden publiserte vi Håkon D. Myhres anmeldelse av Lovecraft-boken Dalberg omtalte i august. Myhre anmeldte også den siste boken til Bjørn Are Davidsen. September kunne også by på en spørsmålsrunde og en markering av Würmstuggus niårsjubileum.  Måneden ble avrundet med diktet «Telos».


Oktober.

Foruten Tex Willer og Kim Il-sung kunne oktober by på en markering av 30-årsdagen for Tysklands gjenforening, en bokomtale av «Kartet og terrenget» av Michel Houellebecq samt bøker av Heinrich von Kleist, Louis Masterson og Jon Fosse. Dette var måneden Myhre endelig oppdaget westergenren. Han anmeldte nemlig klassikeren «The Virginian» av Owen Wister. I tillegg anmeldte han «Viga-Ljot og Vigdis» av Sigrid Undset og Marcus Aurelius«Meditations» (eller «Til meg selv», som den heter på norsk).


November.

I november var det ikke stort som kom fra Würmstuggu; kun en kommentar til valget i Amerika og syvende runde med Kim Il-sungs visdom. Denne måneden fikk vi problemer med Facebooks sensur, og dette er noe vi fortsatt sliter med. 


Desember. 

Desember har så langt vært en meget produktiv måned. Myhre har publisert en artikkel der han anmelder bøker av Patrick Deneen («Why Liberalism Failed»), Nassim Taleeb, («Skin in the Game») og James Lindsey og Helen Pluckrose (Cynical Theories). Myhres interesse for sistnevnte bok har selvfølgelig sammenheng med artikkelserien han skrev i fjor om «Boghossian-affæren». Ellers har Dalberg stort sett viet seg til pop- og rockemusikk denne måneden. Han har nemlig laget en musikalsk julekalender der han har presentert en kvalitetssikret populærmusikalsk komposisjon hver dag fra første til femogtyvende desember i Popstuggu.


Vi ønsker Eder alle et godt liv og ber en stille bønn om at skam kommer på moten igjen. Trolig blir 2021 året da alle gode menneskers drømmer går i oppfyllelse.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da

Et rop om hjelp fra Norges mest sårbare minoritet

  Adolf Hitlers globus. Vi har mottatt et tankevekkende leserbrev fra tre representanter for en av Norges mest sårbare minoriteter. Vi publiserer brevet i sin helhet. Vår første innskytelse etter å ha lest brevet, var å oppfordre til debatt, men ved nærmere ettertanke tror vi det er mer bedre å fraråde debatt av hensyn til innsenderne og den sårbare gruppen de representerer. Derfor skrur vi også av kommentarfeltet på dette innlegget. Kjære Würmstuggu Vi tilhører Norges mest sårbare minoritet.  Dette er vårt rop om hjelp.  Hver dag opplever vi hets og latterliggjøring. Hver dag kjenner vi på omkostningene av leve i utakt med majoritetssamfunnet. Hele kulturen er fiendtlig innstilt mot oss og vår eksistens. Vi anklages for å spre løgner. For å hjernevaske barn. For å være en ideologisk aktivistbevegelse som søker å undergrave sannheten, ja all rasjonalitet overhodet. Bare fordi den sannheten vi ser, ikke korresponderer med majoritetens narrativ. Vi merker det hver dag. Hvordan språ

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n