Gå til hovedinnhold

Kviskraren i mørkret

 


18. februar oppdaga den amerikanske astronomen Clyde Tombaugh en planet i bane utanfor Neptun. Planeten fekk namnet Pluto, etter den greske dødsguden. Same månad tok H.P. Lovecraft til å skrive ei skrekkforteljing som fekk namnet The Whisperer in Darkness.


I går las eg The Whisperer in Darkness. Eg har lese forteljinga før, men det er 10-15 år sidan, så det var ikkje mykje eg hugsa av handlinga. Eigentleg var det berre dei siste ti sidene eg kjende att; det var vel dei som gjorde sterkast inntrykk på meg den gongen. Så i praksis var dette ei ny forteljing (kortoman er vel ei meir presis nemning) for meg, sjølv om eg hugsar at eg likte ho godt førre gongen eg las ho. Men sånn er det vel ofte, det er det heilskaplege inntrykket, snarare enn handlinga som festar seg.


Men kva skal ein eigentleg seie om denne historia, no som ho står klar i minnet mitt? Klarte Lovecraft å røre ved mine estetiske sentiment og tilfredsstille mine forventningar med omsyn til sjanger, språk, struktur, spenning og så vidare? Ja, det vil eg bestemt seie. Dette er ei perfekt oppbygd skrekkfortejling med ein god dose science fiction og, om ikke helt realistiske, så i alle fall i nokon grad, truverdige karakterer, i alle fall innanfor historias og sjangerens rammer. Vi snakkar her om eit av dei klaraste døma på den «kosmiske skrekken» Lovecraft er kjent for. Sjølv om handlinga utspelar seg på landsbygda i New England, handlar ho djupast sett om medvitets natur, epistemologiens grenser og jordklodens plass det store, uendelege kosmos. Forteljinga er fortalt i fyrste person av ein av desse eksentriske akademikarane som me ofte treffer i Lovecrafts forteljingar. Spenninga vert gradvis bygt opp, dels i form av brev som litt etter litt avslører dei unemnelege sanningane som dannar kjernen i narrativet. 


Om du lurer på den eigentlege årsaka til oppdaginga av planeten Pluto i 1930, bør du lese The Whisperer In Darkness.



(The Whisperer in Darkness har tidlegare blitt omtalt på Würmstuggu av Håkon D. Myhre. Hans omtale kan du lese her.)



Bilde: Side frå originalmanuskriptet (Wikimedia Commons)


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Om ytringsfrihet og ytringsfrihetsfundamentalisme

Würmstuggu er for ytringsfrihet. Det skal ingen betvile. Men vi mener at den bør brukes med forsiktighet. Ytringsfrihetsfundamentalisme er et økende problem i vårt samfunn, særlig blant de som tilhører den ytterliggående høyresiden, og deres lydige lakeier, liberalistene. Særlig sistnevnte bør ikke glemme at ytringsfriheten er et resultat av opplysningstenkernes kamp for et mer rettferdig, likestilt og progressivt samfunn, og skal man påberope seg ytringsfrihet, bør det være på vegne av disse verdiene, og ikke verdier en selv finner det for godt å forsvare. Da snakker vi om noe som ligger farlig nært misbruk av ytringsfriheten. Det finnes mange ytringer som ikke i seg selv er ulovlige, men som er så problematiske at man bør avstå fra å fremsette dem hvis de kan oppleves som krenkende, støtende eller umoralske. Og det kan de fleste ytringer. Man må ikke glemme at meningsinnholdet i en ytring ikke nødvendigvis er identisk med det avsenderen legger i den. I den kommunikative prosessen e

Tre bokomtaler!

Sannsynligvis orienterer du deg i den fysiske verden ved hjelp av sanseapparatet og de kognitive evnene som også gjør deg i stand til å forstå de sorte symbolene som akkurat nå åpenbarer for deg et meningsinnhold som kanskje er deg knakende likegyldig og intet mer enn et resultat av en tilfeldig skjermberøring, eller som du aktivt har oppsøkt nettopp for å ta del i tanker du ikke selv har tenkt. Men verden kan også oppleves ved å benekte sanseapparatets inntrykk og heller bruke kognisjonen, gjerne i tospann med følelsene, til å konstruere hypotetiske strukturer som bedøver, behager, trøster eller endog vekker viljen til å gjenoppta bruken av sanseapparatet. Her omtales tre litterære verker som på ulikt vis beskriver og diagnistiserer menneskets tilværelse i verden.  Vi begynner med Michel Houellebecq s roman Kartet og terrenget fra 2010. Romanen omhandler en kunstner som gjennom  sine arbeider dokumenterer et Frankrike, som vel egentlig må forstås som et bilde på Europa, i endring,

En uforbeholden unnskyldning

Vi beklager. Ettersom Den gode morals voktere på begge sider av Atlanteren har funnet tiden moden for å drive ut Vestens demoner og gjøre en ordentlig loftsrydding i historiens annaler, har Würmstuggu-redaksjonen bestemt seg for å be om unnskyldning for de følgende artikler om amerikansk historie, fra 1700-tallet og frem til den nye, opplyste tid. Vi ser nå at det var uriktig av oss å publisere disse tekstene. Vi beklager alle begreper, konsepter og omtalte hendelser i disse artiklene som måtte vekke anstøt hos lesere som har tilpasset seg den nye tids moral. Vi beklager også tilfeller av ironi, sarkasme og andre språklige og retoriske virkemidler som måtte ha vanskeliggjort lesningen for unge og/eller usofistikerte lesere. Kjennskap til hvordan språket brukes skal ikke være en forutsetning for å forstå innholdet på denne bloggen. Vi forsikrer dere at det fra dypet av våre hjerter runger et klart og uforfalsket Mea maxima culpa! Dette er de angjeldende artiklene: «Disse fordømte