Av Håkon D. Myhre
Nå er det en liten stund siden jeg har skrevet en anmeldelse, så her leverer jeg tre bokanmeldelser, og en filmanmeldelse i en spennende pakke!
Først ute er Why Liberalism Failed av Patrick Deneen. Denne boka er en gjennomgående kritikk av den liberale verdensorden som eksisterer rundt oss, fra dens opprinnelse i opplysningstiden og fram til i dag. Deneen ser historien til liberalismen som en lang rekke dannelse av nye problemer, for så å presenterer «mer liberalisme» for å fikse problemet.
Boken tenderer mot ensidighet i noe av analysen, særlig i den historiske/filosofiske, men den har også gode poenger, og er en viktig kritikk av det bestående samfunnet. En av hans skarpeste observasjoner er synergien mellom det vi kan kalle den «etablerte» høyresiden og den «etablerte» venstresiden. I Vesten er venstresiden stort sett en allianse mellom de som vil ha mer omfordeling og sosialisme i økonomien, og mer porgressivisme og “toleranse” i det sosiale, mens høyresiden samler stort sett de som vil ha mer kapitalisme og frihandel og mer konservatisme og “familieverdier”. På sikt, og særlig etter andre verdenskrig, har venstresiden fått progressivismen, og høyresiden økonomien. Dette kan se ut som et kompromiss, men Deneen mener det er systemisk, bygget på liberalismens grunnleggende prioriteringer. Slik han ser det, leder begge disse prosessene til en tiltagende atomisering og isolering for mennesker, som grunnleggende sett ikke er utviklet seg/skapt for å leve isolert. Her låner han fra Max Weber, Emile Durkheim og Hannah Arendt, i stor grad. Han går også gjennom en del av de tidlige liberalistiske tenkerne og deres forløpere, bl.a. Bacon, Hobbes og Locke, og hudfletter kontraktteori. «En tankegang for barnløse menn som har glemt sin egen barndom», som Bertrand de Jouvenel kalte det. Etter Deneens syn er dette en klar pekepinn mot den atomiseringen vi ser i dagens samfunn, som han mener blir resultatet av et liberalistisk samfunn. Deneen tar seg tid med forskjellige temaer, og skynder seg aldri til konklusjoner. Han er også veldig nøye med kildene, og kjenner de fleste orginaltekstene (fra Aristoteles til Kant og Rawls) til fingerspissene, men har ofte en tendens til å ignorere realhistorien tilknyttet tenkerne og politikerne han siterer.
Jeg har også lest Nassim Talebs bok Skin in the Game. Dette er den tredje (og foreløpig siste) i en serie Taleb har jobbet med en stund. Jeg har desverre ikke lest de tidligere bøkene i denne serien, men jeg vil likevel forsøke å anmelde denne siste boken. Dette er en svært polemisk tekst om konseptet «skin in the game» (“Skinn i spillet”), som vil si at man tar på seg risikoene knyttet til det man driver med. Taleb mener et gjennomført problem i dagens samfunn er at de som tar viktige avgjørelser har ikke den fulle risikoen knyttet til disse avgjørelsene på seg selv, den blir henvist til andre. Dette gjelder både politikere, direktører og akademikere, noe som resulterer i at feilaktige avgjørelser aldri blir korrigert, men kolliderer med menneskers naturlige evne til å rettferdiggjøre sine egne valg og beslutninger. Hans foretrukne måte å håndtere dette, er å desentralisere samfunnene våre og legge flere avgjørelser i hendene til de som har eierskap og tar på seg risikoer. Hans bok er litt teknisk og kanskje strukturert underlig, men språket er lekent, ofte morsomt og aldri kjedelig.
Til slutt har jeg lest Cynical Theories, av James Lindsay og Helen Pluckrose. Dette er boken de har skrevet, en fortsettelse av arbeidet deres med såkalte «grievance-studies», som jeg tidligere har dekket på denne bloggen. (Se «Boghossian-affæren»). Denne boken er en idehistorisk gjennomgang av de forskjellige studieretningen som har utviklet seg til å bli den akademiske arven til det som løselig kan kalles sosial rettferdighets-bevegelsen, som utviser en overveldende kulturell og moralsk makt i samfunnene våre, hvertfall siden omtrent 2015. Dette er veldig fascinerende lesning, og dekker tenkere som Foucault og Derrida, Marcuse og frankfurterne samt Kimberlé Crenshaw og opphavet til begrepet «interskesjonalitet», med mer. Om du lurer på hva som skjer med akademia for tiden, er dette et ganske bra sted å starte.
Jeg har også sett en film fra de gode, gamle dager, nemlig High Noon. Denne nydelige westernfilmen, med Gary Cooper og Grace Kelly i hovedrollene, er i svart hvitt, og er en nydelig film, av typen som ikke lages lenger. Den er ikke veldig action-pakket, men har en veldig god oppbygging mot et tilfredsstillende klimaks, og håndterer grunnleggende menneskelige temaer som kjærlighet kontra plikt, og mot kontra feighet. Skrevet av Carl Foreman (som endte opp på Hollywoods svarteliste for å være en gudløs kommunist) og John Cunningham, og regissert av Fred Zinnemann, denne klassiske Western-filmen anbefales på det sterkeste.
Illustrasjon: Isaak Levitan, 1879
Kommentarer
Legg inn en kommentar