Gå til hovedinnhold

En kulturkonsuments skandaløse betroelser

 


Av Håkon D. Myhre


Nå er det en liten stund siden jeg har skrevet en anmeldelse, så her leverer jeg tre bokanmeldelser, og en filmanmeldelse i en spennende pakke! 


Først ute er Why Liberalism Failed av Patrick Deneen. Denne boka er en gjennomgående kritikk av den liberale verdensorden som eksisterer rundt oss, fra dens opprinnelse i opplysningstiden og fram til i dag. Deneen ser historien til liberalismen som en lang rekke dannelse av nye problemer, for så å presenterer «mer liberalisme» for å fikse problemet. 


Boken tenderer mot ensidighet i noe av analysen, særlig i den historiske/filosofiske, men den har også gode poenger, og er en viktig kritikk av det bestående samfunnet. En av hans skarpeste observasjoner er synergien mellom det vi kan kalle den «etablerte» høyresiden og den «etablerte» venstresiden. I Vesten er venstresiden stort sett en allianse mellom de som vil ha mer omfordeling og sosialisme i økonomien, og mer porgressivisme og “toleranse” i det sosiale, mens høyresiden samler stort sett de som vil ha mer kapitalisme og frihandel og mer konservatisme og “familieverdier”. På sikt, og særlig etter andre verdenskrig, har venstresiden fått progressivismen, og høyresiden økonomien. Dette kan se ut som et kompromiss, men Deneen mener det er systemisk, bygget på liberalismens grunnleggende prioriteringer. Slik han ser det, leder begge disse prosessene til en tiltagende atomisering og isolering for mennesker, som grunnleggende sett ikke er utviklet seg/skapt for å leve isolert. Her låner han fra Max Weber, Emile Durkheim og Hannah Arendt, i stor grad. Han går også gjennom en del av de tidlige liberalistiske tenkerne og deres forløpere, bl.a. Bacon, Hobbes og Locke, og hudfletter kontraktteori. «En tankegang for barnløse menn som har glemt sin egen barndom», som  Bertrand de Jouvenel kalte det. Etter Deneens syn er dette en klar pekepinn mot den atomiseringen vi ser i dagens samfunn, som han mener blir resultatet av et liberalistisk samfunn. Deneen tar seg tid med forskjellige temaer, og skynder seg aldri til konklusjoner. Han er også veldig nøye med kildene, og kjenner de fleste orginaltekstene (fra Aristoteles til Kant og Rawls) til fingerspissene, men har ofte en tendens til å ignorere realhistorien tilknyttet tenkerne og politikerne han siterer.

Jeg har også lest Nassim Talebs bok Skin in the Game. Dette er den tredje (og foreløpig siste) i en serie Taleb har jobbet med en stund. Jeg har desverre ikke lest de tidligere bøkene i denne serien, men jeg vil likevel forsøke å anmelde denne siste boken. Dette er en svært polemisk tekst om konseptet «skin in the game» (“Skinn i spillet”), som vil si at man tar på seg risikoene knyttet til det man driver med. Taleb mener et gjennomført problem i dagens samfunn er at de som tar viktige avgjørelser har ikke den fulle risikoen knyttet til disse avgjørelsene på seg selv, den blir henvist til andre. Dette gjelder både politikere, direktører og akademikere, noe som resulterer i at feilaktige avgjørelser aldri blir korrigert, men kolliderer med menneskers naturlige evne til å rettferdiggjøre sine egne valg og beslutninger. Hans foretrukne måte å håndtere dette, er å desentralisere samfunnene våre og legge flere avgjørelser i hendene til de som har eierskap og tar på seg risikoer. Hans bok er litt teknisk og kanskje strukturert underlig, men språket er lekent, ofte morsomt og aldri kjedelig.


Til slutt har jeg lest Cynical Theories, av James Lindsay og Helen Pluckrose. Dette er boken de har skrevet, en fortsettelse av arbeidet deres med såkalte «grievance-studies», som jeg tidligere har dekket på denne bloggen. (Se «Boghossian-affæren»). Denne boken er en idehistorisk gjennomgang av de forskjellige studieretningen som har utviklet seg til å bli den akademiske arven til det som løselig kan kalles sosial rettferdighets-bevegelsen, som utviser en overveldende kulturell og moralsk makt i samfunnene våre, hvertfall siden omtrent 2015. Dette er veldig fascinerende lesning, og dekker tenkere som Foucault og Derrida, Marcuse og frankfurterne samt Kimberlé Crenshaw og opphavet til begrepet «interskesjonalitet», med mer. Om du lurer på hva som skjer med akademia for tiden, er dette et ganske bra sted å starte. 


Jeg har også sett en film fra de Gode, Gamle Dager, nemlig High Noon. Denne nydelige westernfilmen, med Gary Cooper og Grace Kelly i hovedrollene, er i svart hvitt, og er en nydelig film, av typen som ikke lages lenger. Den er ikke veldig action-pakket, men har en veldig god oppbygging mot et tilfredsstillende klimaks, og håndterer grunnleggende menneskelige temaer som kjærlighet kontra plikt, og mot kontra feighet.  Skrevet av Carl Foreman (som endte opp på Hollywoods svarteliste for å være en gudløs kommunist) og John Cunningham, og regissert av Fred Zinnemann, denne klassiske Western-filmen anbefales på det sterkeste.



Illustrasjon: Isaak Levitan, 1879


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et