Gå til hovedinnhold

Slavesexpresidenten


Thomas Jefferson: The Art of Power
av Jon Meacham
Random House, 2012

Bokanmeldelse av Håkon Daniel Myhre

I 1776 skrev Thomas Jefferson det første utkastet til den amerikanske uavhengighetserklæringen. Den ble riktignok redigert både av John Adams og Benjamin Franklin, og modifisert av den kontinentale kongressen før den ble undertegnet, men Jeffersons ord forble de dominerende i dokumentet. Ratifiseringen av dette dokumentet i sin skrevne form den 4. juli 1776 regnes som den amerikanske nasjonens fødsel. Jeg har med min fascinasjon med USA alltid óg hatt en fascinasjon for Jefferson, skjønt det var først i fjor at jeg leste en biografi om ham.

Jefferson er det siste store renessansemennesket. Etter hans tid er det ikke lenger mulig for noe menneske å ha nok overblikk til å bidra til flere enn noen svært få felt. Alle store tenkere fra 1800- og 1900-tallet har vært høyst spesialiserte. Jefferson er den siste som ser ut til å ha hatt dybdekunnskap om det meste av det som foregikk i den vestlige sivilisasjon.

Jon Meachams Thomas Jefferson: The Art of Power, fra 2013, må, hvertfall delvis, sees på som et forsøk på å rehabilitere Jefferson etter de angrepene på hans virke og karakter han er blitt utsatt for de siste tiårene. Meacham gjør dette ikke ved å benekte anklagene mot han, men ved å menneskeliggjøre og kontekstualisere ham i den verdenen han var en del av. I tillegg fokuserer han vel så mye på politikeren og statsmannen, som på filosofen Jefferson, i kontrast til det mer tradisjonelle synet på ham som en tenker først og fremst.

Boken fungerer godt sammen med David McCulloughs John Adams, og begge har til felles at de tegner veldig detaljerte og menneskelige portretter. De dekker også de samme hendelsene fra ulike perspektiver, og Adams og Jefferson, allierte og fiender, dør samme dag, noe som skaper et sterkt inntrykk av at deres historier er knyttet sammen. Disse to skikkelsene er først venner, så fiender, så venner igjen, og deres historie er på mange måter Amerikas historie i sine første tiår. 

Jefferson er en annerledes skikkelse enn Adams. Meacham presenterer Jefferson som en sensitiv og reservert skikkelse - med en bakgrunn preget av stor rikdom, men samtidig store vanskeligheter som preget ham både fysisk og psykisk. Hans liv fikk en eim av tragedie. Han mistet sin far i ung alder, hans hustru døde i barsel da de begge var ganske unge, og bare ett av barna de hadde sammen, overlevde ham.

Han var likevel en slaveeier. I noen grad kan det sies at dette ikke legges helt på hans skuldre, siden han var født inn i denne verdenen og arvet et gods, med slaver, som 14 åring, da faren døde. Men han ble en del av dette systemet, kjøpte og solgte slaver, og forble en slaveeier til sin død i 1826. Han hadde også tilsynelatende ikke viljen til å komme ut av gjelden sin, og nektet seg sjeldent noe materielt. Da Jefferson døde, måtte familien selge nesten all eiendommen hans (inkludert mesteparten av slavene, med unntak av en håndfull som ble frigitt) for å dekke gjelden. Han hadde sågar barn med en av slavene sine, skjønt vi vet ingenting sikkert om hvordan forholdet deres fungerte.
        
Som filosof stod Jefferson bak uavhengighetserklæringen og er en av de viktigste bidragsyterne til den republikanske idétradisjonen i den moderne verden, spesielt i USA. Han var også en direkte bidragsyter i den franske revolusjonen, og hjalp Lafayette med den franske menneskerettighetserklæringen. Som statsmann var han instrumentell i å sementere USAs republikanske verdier og satte en sterk presedens for ytrings- og religionsfrihet. Han fordoblet USAs territorium med «Louisiana-kjøpet», og sørget for at de nye territoriene skulle bli likeverdige stater, politisk på linje med de gamle koloniene. Etter presidentskapet viet Jefferson resten av sitt liv til etableringen av Universitetet i Virginia, for han mente utdannelse var en nødvendighet i en republikk.

Meachams bok om Jefferson er et velskrevet epos. Han forsøker så godt han kan å skape et menneskelig bilde av denne paradoksale og fascinerende personen. Han lykkes etter mitt syn storartet i dette. Hans fokus er på personen, og man føler man får ett innblikk i Jefferson, nesten som man kjenner en venn, på godt og vondt. Anbefalt lesning, om man er interessert i slikt.





Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og...

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å...

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge...