Slavesexpresidenten

Thomas Jefferson: The Art of Power

av Jon Meacham

Random House, 2012

Bokanmeldelse av Håkon Daniel Myhre

I 1776 skrev Thomas Jefferson det første utkastet til den amerikanske uavhengighetserklæringen. Den ble riktignok redigert både av John Adams og Benjamin Franklin, og modifisert av den kontinentale kongressen før den ble undertegnet, men Jeffersons ord forble de dominerende i dokumentet. Ratifiseringen av dette dokumentet i sin skrevne form den 4. juli 1776 regnes som den amerikanske nasjonens fødsel. Jeg har med min fascinasjon med USA alltid óg hatt en fascinasjon for Jefferson, skjønt det var først i fjor at jeg leste en biografi om ham.

Jefferson er det siste store renessansemennesket. Etter hans tid er det ikke lenger mulig for noe menneske å ha nok overblikk til å bidra til flere enn noen svært få felt. Alle store tenkere fra 1800- og 1900-tallet har vært høyst spesialiserte. Jefferson er den siste som ser ut til å ha hatt dybdekunnskap om det meste av det som foregikk i den vestlige sivilisasjon.

Jon Meachams Thomas Jefferson: The Art of Power, fra 2013, må, hvertfall delvis, sees på som et forsøk på å rehabilitere Jefferson etter de angrepene på hans virke og karakter han er blitt utsatt for de siste tiårene. Meacham gjør dette ikke ved å benekte anklagene mot han, men ved å menneskeliggjøre og kontekstualisere ham i den verdenen han var en del av. I tillegg fokuserer han vel så mye på politikeren og statsmannen, som på filosofen Jefferson, i kontrast til det mer tradisjonelle synet på ham som en tenker først og fremst.

Boken fungerer godt sammen med David McCulloughs John Adams, og begge har til felles at de tegner veldig detaljerte og menneskelige portretter. De dekker også de samme hendelsene fra ulike perspektiver, og Adams og Jefferson, allierte og fiender, dør samme dag, noe som skaper et sterkt inntrykk av at deres historier er knyttet sammen. Disse to skikkelsene er først venner, så fiender, så venner igjen, og deres historie er på mange måter Amerikas historie i sine første tiår. 

Jefferson er en annerledes skikkelse enn Adams. Meacham presenterer Jefferson som en sensitiv og reservert skikkelse - med en bakgrunn preget av stor rikdom, men samtidig store vanskeligheter som preget ham både fysisk og psykisk. Hans liv fikk en eim av tragedie. Han mistet sin far i ung alder, hans hustru døde i barsel da de begge var ganske unge, og bare ett av barna de hadde sammen, overlevde ham.

Han var likevel en slaveeier. I noen grad kan det sies at dette ikke legges helt på hans skuldre, siden han var født inn i denne verdenen og arvet et gods, med slaver, som 14 åring, da faren døde. Men han ble en del av dette systemet, kjøpte og solgte slaver, og forble en slaveeier til sin død i 1826. Han hadde også tilsynelatende ikke viljen til å komme ut av gjelden sin, og nektet seg sjeldent noe materielt. Da Jefferson døde, måtte familien selge nesten all eiendommen hans (inkludert mesteparten av slavene, med unntak av en håndfull som ble frigitt) for å dekke gjelden. Han hadde sågar barn med en av slavene sine, skjønt vi vet ingenting sikkert om hvordan forholdet deres fungerte.

        

Som filosof stod Jefferson bak uavhengighetserklæringen og er en av de viktigste bidragsyterne til den republikanske idétradisjonen i den moderne verden, spesielt i USA. Han var også en direkte bidragsyter i den franske revolusjonen, og hjalp Lafayette med den franske menneskerettighetserklæringen. Som statsmann var han instrumentell i å sementere USAs republikanske verdier og satte en sterk presedens for ytrings- og religionsfrihet. Han fordoblet USAs territorium med «Louisiana-kjøpet», og sørget for at de nye territoriene skulle bli likeverdige stater, politisk på linje med de gamle koloniene. Etter presidentskapet viet Jefferson resten av sitt liv til etableringen av Universitetet i Virginia, for han mente utdannelse var en nødvendighet i en republikk.

Meachams bok om Jefferson er et velskrevet epos. Han forsøker så godt han kan å skape et menneskelig bilde av denne paradoksale og fascinerende personen. Han lykkes etter mitt syn storartet i dette. Hans fokus er på personen, og man føler man får ett innblikk i Jefferson, nesten som man kjenner en venn, på godt og vondt. Anbefalt lesning, om man er interessert i slikt.