Gå til hovedinnhold

Dunkle drifter i Mexico


Morgan Kane: De piskede
av Louis Masterson (Kjell Hallbing)
Bladkompaniet, 1968

De kaller den sabadilla - en pisk flettet av råhud og hamp. Den er omtrent åtte fot lang. Ytterst er det ofte festet skarpslepne små trekanter av jern eller blykuler. Det finnes meksikanere som kan rive ut øyet på en motstander med et eneste slag, uten å berøre øyenbrynet.

Slik begynner De piskede, den 20. romanen i Morgan Kane-serien. Handlingen er lagt til det nordlige Mexico, og den meksikanske sabadilla-pisken er det viktigste ledemotivet i denne subtilt frekke westernfortellingen. 

En bande med kallenavnet «El flagellados» - de piskede - sprer frykt i delstaten Chihuahua, der de kidnapper unge rikmannsdøtre og krever skandaløse summer i løsepenger. Ting kan tyde på at banden har forbindelser til USA, så US Marshals blir tilkalt, og Morgan Kane settes på saken. Han blir plassert på haciendaen til en meksikansk stormann for å passe på datteren hans og etterforske saken.

Selv om romanen, som alle western-romaner, handler om forbrytelser og konsekvensene av dem i et formentlig moralsk univers, nemlig straff, er det konflikten mellom drifter og kontroll som er det underliggende temaet her.  Morgan Kane er en utpreget sanselig helt som ikke er fremmed for sine drifter. Han er som kjent svak for kvinner og hasard, men er ikke det noe som gjelder de fleste av oss? Både kjønnsdrift og pengebegjær handler til syvende og sist om makt. Og er det ikke makt vi streber etter, alle som én? Ikke nødvendigvis makt over andre mennesker, men makt over oss selv. Og selvkontroll er jo en forutsetning for frihet, for autonomi i en verden der det meste er utenfor ens kontroll, og det har Kane nok av til å holde tøylene sine i sjakk, selv om han nok er mer hedonistisk anlagt enn den jevne westernhelt.

I denne boken handler mye om de dunkle driftene som driver menneskene til gjerning. I særdeleshet er det kjønnsdriften det handler om her. Og tittelen tatt i betraktning bør det ikke komme som noen overraskelse at det er en noe særegen form for seksualitet Hallbing utforsker i denne romanen. Pisking står nemlig sentralt hele veien. I en herlig lyrisk og ikke så rent lite symbolsk passasje rir Morgan Kane og den unge rikmannsdatteren, for anledningen kledd i sorte skinnklær, om kapp over steppene på hver sin hest, en sort hingst og en hvit hoppe med felles avkom. Så besatt er hun av å ri fra sin oppasser, at hun pisker og sporer sin hest til blods. Når Kane endelig tar henne igjen, legger han henne på fanget sitt og gir henne ris med pisken som straff for å ha vært uskikkelig og brukt pisken i affekt uten å tenke på konsekvensene for hesten. Erotisk spenning er det mellom vår helt og den unge senoritaen gjennom hele boken, og her er det viktig å aksentuere ordet «spenning», for Hallbing er mer tilbakeholden her enn i andre bøker jeg har lest av ham. Til og med romanens to sexscener foregår off stage. Ofte fungerer antydning bedre enn beskrivelse når det gjelder seksualitet i litteraturen.

Men boken handler ikke bare om seksualitet, selvfølgelig. Den kriminelle organisasjonen Kane prøver å nedkjempe ledes av en utsøkt ondskapsfull og herlig karikert skurk med sadistiske tilbøyeligheter. Særlig realistisk er han ikke, men han har plausible motiver, og det ressentiment som driver ham til sine ugjerninger, tilfører romanen en smule samfunnskritikk. Og banden han leder, er genuint uhyggelig. 

Hva skal vi si? En fin S/M-western som aldri rekker å bli kjedelig, selv om de virkelig voldelige actionsekvensene først kommer på slutten. Vel verdt å lese om man liker slike bøker.



(Tidligere har jeg etterlyst mer LGBTTQQIAAP-fokus i disse bøkene. De har nemlig fremstått som håpløst heteronormative. Men i en scene i denne boken begynner Kanes kollega Ed Zachary «å se på kameraten fra en kvinnes synspunkt», og han konkluderer med at han liker det han ser. Jeg tror vi kan konkludere med at dette er første skritt på Zacharys vei ut av skapet.)


Illustrasjon: Jan Matejko


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et