Gå til hovedinnhold

Dunkle drifter i Mexico


Morgan Kane: De piskede
av Louis Masterson (Kjell Hallbing)
Bladkompaniet, 1968

De kaller den sabadilla - en pisk flettet av råhud og hamp. Den er omtrent åtte fot lang. Ytterst er det ofte festet skarpslepne små trekanter av jern eller blykuler. Det finnes meksikanere som kan rive ut øyet på en motstander med et eneste slag, uten å berøre øyenbrynet.

Slik begynner De piskede, den 20. romanen i Morgan Kane-serien. Handlingen er lagt til det nordlige Mexico, og den meksikanske sabadilla-pisken er det viktigste ledemotivet i denne subtilt frekke westernfortellingen. 

En bande med kallenavnet «El flagellados» - de piskede - sprer frykt i delstaten Chihuahua, der de kidnapper unge rikmannsdøtre og krever skandaløse summer i løsepenger. Ting kan tyde på at banden har forbindelser til USA, så US Marshals blir tilkalt, og Morgan Kane settes på saken. Han blir plassert på haciendaen til en meksikansk stormann for å passe på datteren hans og etterforske saken.

Selv om romanen, som alle western-romaner, handler om forbrytelser og konsekvensene av dem i et formentlig moralsk univers, nemlig straff, er det konflikten mellom drifter og kontroll som er det underliggende temaet her.  Morgan Kane er en utpreget sanselig helt som ikke er fremmed for sine drifter. Han er som kjent svak for kvinner og hasard, men er ikke det noe som gjelder de fleste av oss? Både kjønnsdrift og pengebegjær handler til syvende og sist om makt. Og er det ikke makt vi streber etter, alle som én? Ikke nødvendigvis makt over andre mennesker, men makt over oss selv. Og selvkontroll er jo en forutsetning for frihet, for autonomi i en verden der det meste er utenfor ens kontroll, og det har Kane nok av til å holde tøylene sine i sjakk, selv om han nok er mer hedonistisk anlagt enn den jevne westernhelt.

I denne boken handler mye om de dunkle driftene som driver menneskene til gjerning. I særdeleshet er det kjønnsdriften det handler om her. Og tittelen tatt i betraktning bør det ikke komme som noen overraskelse at det er en noe særegen form for seksualitet Hallbing utforsker i denne romanen. Pisking står nemlig sentralt hele veien. I en herlig lyrisk og ikke så rent lite symbolsk passasje rir Morgan Kane og den unge rikmannsdatteren, for anledningen kledd i sorte skinnklær, om kapp over steppene på hver sin hest, en sort hingst og en hvit hoppe med felles avkom. Så besatt er hun av å ri fra sin oppasser, at hun pisker og sporer sin hest til blods. Når Kane endelig tar henne igjen, legger han henne på fanget sitt og gir henne ris med pisken som straff for å ha vært uskikkelig og brukt pisken i affekt uten å tenke på konsekvensene for hesten. Erotisk spenning er det mellom vår helt og den unge senoritaen gjennom hele boken, og her er det viktig å aksentuere ordet «spenning», for Hallbing er mer tilbakeholden her enn i andre bøker jeg har lest av ham. Til og med romanens to sexscener foregår off stage. Ofte fungerer antydning bedre enn beskrivelse når det gjelder seksualitet i litteraturen.

Men boken handler ikke bare om seksualitet, selvfølgelig. Den kriminelle organisasjonen Kane prøver å nedkjempe ledes av en utsøkt ondskapsfull og herlig karikert skurk med sadistiske tilbøyeligheter. Særlig realistisk er han ikke, men han har plausible motiver, og det ressentiment som driver ham til sine ugjerninger, tilfører romanen en smule samfunnskritikk. Og banden han leder, er genuint uhyggelig. 

Hva skal vi si? En fin S/M-western som aldri rekker å bli kjedelig, selv om de virkelig voldelige actionsekvensene først kommer på slutten. Vel verdt å lese om man liker slike bøker.



(Tidligere har jeg etterlyst mer LGBTTQQIAAP-fokus i disse bøkene. De har nemlig fremstått som håpløst heteronormative. Men i en scene i denne boken begynner Kanes kollega Ed Zachary «å se på kameraten fra en kvinnes synspunkt», og han konkluderer med at han liker det han ser. Jeg tror vi kan konkludere med at dette er første skritt på Zacharys vei ut av skapet.)


Illustrasjon: Jan Matejko


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

  Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen?  Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

  En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet:  «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress   & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H