Gå til hovedinnhold

Dunkle drifter i Mexico


Morgan Kane: De piskede
av Louis Masterson (Kjell Hallbing)
Bladkompaniet, 1968

De kaller den sabadilla - en pisk flettet av råhud og hamp. Den er omtrent åtte fot lang. Ytterst er det ofte festet skarpslepne små trekanter av jern eller blykuler. Det finnes meksikanere som kan rive ut øyet på en motstander med et eneste slag, uten å berøre øyenbrynet.

Slik begynner De piskede, den 20. romanen i Morgan Kane-serien. Handlingen er lagt til det nordlige Mexico, og den meksikanske sabadilla-pisken er det viktigste ledemotivet i denne subtilt frekke westernfortellingen. 

En bande med kallenavnet «El flagellados» - de piskede - sprer frykt i delstaten Chihuahua, der de kidnapper unge rikmannsdøtre og krever skandaløse summer i løsepenger. Ting kan tyde på at banden har forbindelser til USA, så US Marshals blir tilkalt, og Morgan Kane settes på saken. Han blir plassert på haciendaen til en meksikansk stormann for å passe på datteren hans og etterforske saken.

Selv om romanen, som alle western-romaner, handler om forbrytelser og konsekvensene av dem i et formentlig moralsk univers, nemlig straff, er det konflikten mellom drifter og kontroll som er det underliggende temaet her.  Morgan Kane er en utpreget sanselig helt som ikke er fremmed for sine drifter. Han er som kjent svak for kvinner og hasard, men er ikke det noe som gjelder de fleste av oss? Både kjønnsdrift og pengebegjær handler til syvende og sist om makt. Og er det ikke makt vi streber etter, alle som én? Ikke nødvendigvis makt over andre mennesker, men makt over oss selv. Og selvkontroll er jo en forutsetning for frihet, for autonomi i en verden der det meste er utenfor ens kontroll, og det har Kane nok av til å holde tøylene sine i sjakk, selv om han nok er mer hedonistisk anlagt enn den jevne westernhelt.

I denne boken handler mye om de dunkle driftene som driver menneskene til gjerning. I særdeleshet er det kjønnsdriften det handler om her. Og tittelen tatt i betraktning bør det ikke komme som noen overraskelse at det er en noe særegen form for seksualitet Hallbing utforsker i denne romanen. Pisking står nemlig sentralt hele veien. I en herlig lyrisk og ikke så rent lite symbolsk passasje rir Morgan Kane og den unge rikmannsdatteren, for anledningen kledd i sorte skinnklær, om kapp over steppene på hver sin hest, en sort hingst og en hvit hoppe med felles avkom. Så besatt er hun av å ri fra sin oppasser, at hun pisker og sporer sin hest til blods. Når Kane endelig tar henne igjen, legger han henne på fanget sitt og gir henne ris med pisken som straff for å ha vært uskikkelig og brukt pisken i affekt uten å tenke på konsekvensene for hesten. Erotisk spenning er det mellom vår helt og den unge senoritaen gjennom hele boken, og her er det viktig å aksentuere ordet «spenning», for Hallbing er mer tilbakeholden her enn i andre bøker jeg har lest av ham. Til og med romanens to sexscener foregår off stage. Ofte fungerer antydning bedre enn beskrivelse når det gjelder seksualitet i litteraturen.

Men boken handler ikke bare om seksualitet, selvfølgelig. Den kriminelle organisasjonen Kane prøver å nedkjempe ledes av en utsøkt ondskapsfull og herlig karikert skurk med sadistiske tilbøyeligheter. Særlig realistisk er han ikke, men han har plausible motiver, og det ressentiment som driver ham til sine ugjerninger, tilfører romanen en smule samfunnskritikk. Og banden han leder, er genuint uhyggelig. 

Hva skal vi si? En fin S/M-western som aldri rekker å bli kjedelig, selv om de virkelig voldelige actionsekvensene først kommer på slutten. Vel verdt å lese om man liker slike bøker.



(Tidligere har jeg etterlyst mer LGBTTQQIAAP-fokus i disse bøkene. De har nemlig fremstått som håpløst heteronormative. Men i en scene i denne boken begynner Kanes kollega Ed Zachary «å se på kameraten fra en kvinnes synspunkt», og han konkluderer med at han liker det han ser. Jeg tror vi kan konkludere med at dette er første skritt på Zacharys vei ut av skapet.)


Illustrasjon: Jan Matejko


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib