Gå til hovedinnhold

Nakensexsjokk!


Det er på tide med noen bokomtaler igjen. Vi er i det skjønnlitterære hjørnet og «flesker til» med to bøker som har det til felles at de handler om mennesker. Det følgende skal ikke forstås som en underrettelse om personlige preferanser, men som et forsøk på å anskueliggjøre verkenes objektive kvaliteter: 


Roman 2019 eller Tredje, og siste, roman om Bjørn Hansen - jeg er litt usikker på hva som er den egentlige tittelen - er den tredje romanen til Dag Solstad om Bjørn Hansen, eller Bj. Hansen, som han kaller seg her. Jeg regner med at Würmstuggus lesere kjenner til Hansens eventyr i Oslo, Kongsberg og Bø, slik disse er beskrevet i de to foregående bøkene i denne serien, fra før, og her får vi altså det siste avsnittet i sagaen om denne mannen som tidligere har gestaltet roller som homo ludens, kemner på Kongsberg, økonomisk rådgiver i det juridiske grenseland og - ikke minst - fremmedgjort far. Nå er han pensjonist, 77 år gammel, og bor fremdeles i sin ettromsleilighet på Grønland i Norges hovedstad, der han deler plassen med sin rikholdige boksamling. 


Første halvdel av denne boken er en lang indre monolog der Bj. grubler over døden, forholdet til venner og familie, særlig etter den besynderlige (eller skal vi si tragisk heroiske) handlingen som snudde livet hans på hodet og resulterte i hans fall som sosial aktør. Ja, mye handler om hvem man er, hvilke roller man går inn i når man deltar i det sosiale spillet vi kaller «samfunnet», og omkostningene ved å bryte spillereglene. Bj. Hansen er en kontrær olding som virker mer interessert i å forstå enn å bli forstått. Han er uten illusjoner og lever en slags fantomtilværelse med svært begrenset kontakt med verden der ute, men med et inderlig forhold til verdenslitteraturen. 


Så, i annen halvdel begynner romanen å få ytre handling. Sønnesønnen kommer til Oslo for å studere, og moren, Bj. Hansens svigerdatter, har bestemt seg for at han kan bo hos farfar den første tiden. Jeg tenkte at nå blir det konflikter! En gammel særing og en 20-åring uten noe forhold til hverandre som skal dele en ettromsleilighet, kan ikke bli annet enn bråk. Men, neida! Bj. Hansen og den unge Wiggo kommer godt overens, og vi får en god del riktig så morsomme episoder, som - rett skal være rett - nok først og fremst er morsomme på grunn av Solstads suverene språkføring. Det er beskrivelsene snarere enn det som beskrives, som vekker latteren, men det bør vel allerede være kjent for alle som har lest noe av Solstad. Vel, i sønnesønnen ser Bj. tydeligvis mye mer av seg selv enn han gjør i den kjipe optikersønnen sin, og leseren øyner også muligheten for forsoning for vår tragiske helt. Ja, det fremgår at unge Wiggo betrakter Bj. som et slags forbilde. Mot slutten dukker det opp et kvinnemenneske som på elegant vis blir en katalysator for avslutningen av sagaen om Bjørn Hansen. Boken ender spektakulært og ikke så rent lite komisk, men helt i tråd med Hansens tragiske heroisme, med at hovedpersonen - - - nei, jeg skal ikke si hvordan det ender, men du bør lese boken, for den er schpaa. 


Dette er ikke Solstad i det oppfinnsomme hjørnet; han gjør ingen genreeksperimenter, som i Armand V eller Det uoppløselige episke element i Telemark i perioden 1591–1896, men det ville jo også skurret med, for ikke å si: vært et svik mot, de to foregående bøkene i serien. Solstad skriver om psykologiske, almennmenneskelige temaer, noe han har gjort siden den første Bjørn Hansen-romanen utkom i 1992. (Sant å si har han vel ikke skrevet om politiske og sosiale forhold siden 80-tallet.) Uansett er det alltid en glede å lese Solstad. Det blir spennende å se om det kommer mer fra vår største samtidsforfatter. Han er jo ikke lenger en ung mann, ja (SPOILER!), han er allerede eldre enn Bj. Hansen rakk å bli.


Jeg er fint lite bevandret i moderne fantasylitteratur - det skal jeg gladelig innrømme - ja, jeg kan sågar innrømme at mitt forhold til slike bøker er ganske fordomsfullt - men nå har jeg lest kortomanen Debt of Bones av Terry Goodkind. Internettet forteller meg at dette er en forfatter som ikke bare selger mye bøker, men som også vekker mye moralsk indignasjon blant folk som liker denne typen litteratur. Den siste tidens hysteriske utfall mot J.K. Rowling, mange fra de mest blåhårede fans av bøker om trollmenn og drager, har også, om ikke skapt, så i hvert fall styrket mine fordommer mot fantasylesere.


Jeg synes dette var en kjedelig bok med en enkel, forutsigbar og lite troverdig historie om endimensjonale figurer i et miljø som både er kunstig og klisjefylt. En ung kvinne oppsøker en trollmann for å få hjelp til å redde landsbyen hun kommer fra, fra nabolandets onde soldater. Trollmannen stiller opp og bruker sin mektige magi til å jage bort fienden. Etter hva jeg forstår, er dette en slags prequel til serien «The Sword of Truth». Rart at voksne mennesker liker slike bøker. Selv har jeg vel fått bekreftet mine fordommer, og kommer neppe til å plukke opp noe fantasy igjen med det første (med mindre det er Conan eller noe mer vovet som kan gi nakensexsjokk).


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et