Gå til hovedinnhold

Du vil ikke tro hva som hendte på poststasjonen!


Disclaimer: Würmstuggu-redaksjonen tar på det sterkeste avstand fra bruken av det dypt rasistiske ordet «indianer» i den følgende anmeldelsen. Vi tar også avstand fra de homofobiske, transfobiske og rasistiske holdningene de omtalte fiktive personene kunne tenkes å ha.


Tex Willer nr. 667 «Beleiringen av Mezcalo» 

Tex Willer nr. 668 «Helter og skurker»

av Claudio Villa (manus) og Lucio Filippucci (tegninger)

Egmont, 2020


OK, det er tid for Tex igjen, og denne gangen har jeg, etter forslag fra Facebooks eminente Tex Willer-forum, bestemt meg for å vente med anmeldelsen til hele historien var i boks. Det gir jo mening, ikke sant? For hvor ofte ser du egentlig anmeldelser av den første halvparten av en roman? Det betyr imidlertid ikke at dette blir den faste måten å gjøre det på fremover. Denne fortellingen av Claudio Nizzi og Lucio Filippucci foregår hovedsakelig på en poststasjon, der Tex, Kit og en drapsmann de har fanget, må dele rom med en broket forsamling fra ymse samfunnslag, blant annet en omreisende teatertrupp, en profesjonell hasardspiller, en kavaleritropp og en gammel gullgraver. 


Dette er under indianerkrigene, og den ytre trusselen her er yaqui-indianere som halvveis ut i første episode beleirer poststasjonen etter å ha forfulgt kavaleristene. Og hva skjer når man samler mange ulike personligheter på et lite område det ikke går an å komme ut av? Jo, det blir ofte en en god historie, i hvert fall hvis man klarer å skape en god dynamikk mellom figurene. Og blir dette en god historie? Både ja og nei. 


Men la meg først si noen ord om Filippuccis tegninger. Tegningene, eller i hvert fall tusjingen, minner litt om Gil Kane, men de mangler Kanes eleganse og dynamikk. Jeg synes også noen av ansiktene er litt svake. Det er kanskje den monotone tusjstreken som gir det litt dølle inntrykket. Men han forteller godt (og mye av fortellingen er rent visuell. Nizzi sløser ikke med ordene.), og som med de fleste andre i Tex-stallen, er det et rimelig høyt nivå på tegningene. Og actionsekvensene er velkoreograferte og flotte å se på.


Så var det historien igjen. I denne historien er det indianerne som representerer mørket der ute. De er ute etter å ta ensemblet i poststasjonen, men de forblir navnløse, ansiktsløse villmenn uten noen klar motivasjon. Dette er noe jeg også kritiserte den forrige historien (665-666) for. Men da hadde i hvert fall noen av indianerne individuelle karaktertrekk. Her er yaquiene bare blodtørstige barbarer som villig går i døden for å drepe så mange hvite som mulig. Dette er for svakt. OK, Tex Willer-serien baserer seg på bruk av standard western-troper, og blodtørstige indianere er helt klart et genretrekk med tradisjoner i denne genren, men det virker litt anakronistisk å fremstille indianerne på denne måten på denne siden av 1950-tallet. Det hadde ikke krevet mange ord å nyansere den moralsk ambivalente rollen den amerikanske hæren spilte i denne perioden av USAs historie. 


Og historien er ultravoldelig så det holder. Mange menn dør i denne fortellingen, men dødsøyeblikkene skildres snarere med en diskret «zip» og en strek som representerer prosjektilets vei mot de vitale organer, enn med blod og hjernemasse i fri flyt. Jeg vet sannelig ikke hva jeg foretrekker.


Den erfarne leser vet at Tex og Kit ikke har mye dybde som karakterer. Det er nemlig bifigurene som er de virkelige hovedpersonene. Og det persongalleriet vi presenteres for på poststasjonen, er både variert og interessant. Hadde historien vært én episode lengre, kunne serieskaperne sikkert fått enda mer ut av samspillet mellom karekterene enn det vi får  her.


Men selv om det er mange problematiske sider ved denne historien, innhenter den seg på slutten. En overraskende avslutning  der en av figurene viser en ny, men likevel logisk konsistent side ved seg, bringer til ende en fortelling som til tross for klare svakheter gir leseren en følelse av ikke å ha kastet bort tiden. Ja, kjære leser, «Helter og skurker» høres kanskje ut som en teit tittel, men når du har lest ferdig historien, skjønner du at den ikke er så dum.


Omslagsillustrasjoner: Claudio Villa


Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib

Rasehets i NRK

  En ting mange ikke er klar over, er at japanske gameshow av den særegne typen som nylig ble parodiert på NRK, har dype røtter i japansk tradisjon. De eldste variantene av denne underholdningsformen kan dateres helt tilbake til 700-tallet, og mye tyder på at de er enda eldre enn det.  Disse gameshowene utgjør en inngrodd del av den japanske kulturen og spiller en grunnleggende rolle for enhver japaners identitet og selvforståelse. Og dette gjelder ikke bare japanere. Japans enorme påvirkning på andre østasiatiske kulturer gjennom århundrene har ført til at det japanske gameshowet også med tiden har blitt en del av folkesjelen i land som Korea, Kina, Vietnam, Laos, Kambodsja, Thailand og Mongolia, medregnet disse nasjonenes diasporaer på andre kontinenter og ellers alle som har en eller annen genetisk forbindelse til disse folkene. Derfor er det beklagelig at NRK har tillatt seg å angripe denne essensielle delen av den østasiatiske raseånd på denne måten.  Würmstuggu berømmer derfor at

"Palestinerne burde vært utryddet fra jorden."

Den islamkritiske og proisraelske propagandaorganisasjonen Med Israel For Fred har en aktiv tilstedeværelse på Facebook. På organisasjonens Facebook-side og i gruppen " Nordmenn som støtter Israel " foregår det daglig livlig debatt om aktuelle temaer som opptar norske israelvenner: bibelske profetier om endetiden, muligheten for et renraset stor-Israel, Arbeiderpartiets bånd til nazismen og islam, nyhetsmedienes store antisemittiske/sosialistiske konspirasjon og fremfor alt - hvorvidt det eksisterer palestinere, og om disse menneskene har livets rett.  De fleste har vel etterhvert fått med seg at Facebook-kommentarer regnes som offentlige ytringer, og at dette medfører et redaksjonelt ansvar. Daglig leder Conrad Myrland og hans moderatorer har et svært avslappet forhold til dette. Det skal svært mye til før rasistiske kommentarer blir fjernet. Kanskje ikke så rart egentlig, i og med at organisasjonen ser på det som sin hovedoppgave å forsvare politikken til et