Selvhjelpssjokket!

Stå imot - Si nei til selvutviklingen

Svend Brinkmann

Press, 2016

Anmeldt av Håkon Daniel Myhre

Jeg har nettopp lest en nydelig liten selvhjelpsbok, eller snarere en anti-selvhjelpsbok. Dansken Svend Brinkmann skrev denne i 2014 under navnet Stå fast, oversatt til norsk i 2016. Denne fenomenale lille boken er en kraftig kritikk av dagens «akselererende» kultur, der alt må skje i tempo, alltid gå fremover, og ingen får lov til å feste seg til noe som helst. Som sitt eget holdepunkt bruker boken den klassiske stoisismen, oppdatert til dagen samfunn, som skal gi en mulighet til å utvise motstand mot denne absurde kulturen vi befinner oss i. Han deler sitt verk inn i syv steg for et bedre liv, og jeg vil her gå gjennom disse før jeg kommer med mine tanker om boken.

Første steg er Slutt å kjenne etter. Det er rettet mot vårt samfunns evige jag mot det «autentiske jeg», som visstnok er å finne langt inne i deg et sted. Han er fullstendig uenig, og mener mye av vårt samfunns kamp mot depresjoner kommer av at folk ikke finner noe når de kikker så dypt, men snarere konstruerer ting. Som motsats mener han at folk finner sitt sanne jeg i lys av miljøene de er del av og forpliktelsene vi tar på oss overfor våre nærmeste.

Andre steg er Fokuser på det negative, og dette er et opprør mot den noe tvungne positive tankegangen i samfunnet. Man må være bevisst på det mørke for å ha et realistisk syn på verden og seg selv, og noen må påpeke hvordan ting kan gå galt, i stedet for bare å «visualisere suksessen». Videre er det viktig å ha en bevissthet rundt hvor flyktig alt er, og hvor mye verre det kunne vært, for å sette pris på det man har. «Momento mori», som man sa i middelalderen, «husk at du skal dø».

Steg tre er Ta på deg nei-hatten, og det er en kritikk av «ja-mennesket», slik det dyrkes frem i dag. Man må tore å si nei, man må kunne signalisere motstand og uenighet.

Steg fire er Undertrykk følelsene. Det er et angrep på følelses-kultusen i våre samfunn, hvor man skal kjenne hva man har lyst til, og hele tiden forholde seg til det som gjør en glad. Dette er også knyttet til avviklingen av den formelle høfligheten fordi alle skal være så nær hverandre, og bedrifter skal være familier. Når man skal behandle fremmede som om de var nær familie, resulterer det som oftest i at vi bare sårer hverandre hele tiden. Om man undertrykker følelsene og forholder seg til fremmede med distanse, blir man også i mindre grad dratt inn i stadige følelsesdrevne konflikter som man ikke har en investering i.

Steg fem er Gi coachen sparken, og det viser til coaching-kulturen, der alle skal trenes i å finne sitt sanne jeg, og fulle potensialet. Dette henger sammen med de tidligere temaene, og er ifølge Brinkmann et fullstendig blindspor. Skaff en venn i stedet.

Steg seks er Les en roman. Her angriper han samtidens to mest leste boksjangere, selvhjelpsboken og biografien. Selvhjelpsbøker mener han ikke funker, bevist av at det er så mange av dem. Biografier, særlig selvbiografier mener han fort blir latterlige, da de alltid tolker alt i livet inn i denne “selvrealiseringsbildet”. Han anbefaler romaner, som kan gi mange forskjellige innblikk i hvordan tilværelsen henger sammen. Særlig er han opptatt av hvordan romaner kan vise virkelighetens kompleksitet, og hvordan vi alle er avhengige av hverandre.

Steg syv er Dvel ved fortiden. Dette er en påminnelse om viktigheten av å huske våre røtter, hvor vi kommer fra, og hvilke erfaringer som ligger bak oss. Dette i kontrast til en kultur som ser ut til utelukkende å være opptatt av nåtiden og fremtiden. Fortiden er viktig, ikke minst fordi den formet hvem vi er, både kollektivt og individuelt. Det er også der vi kan finne råd om hvordan vi faktisk bør takle fremtiden.

Denne boken er i sin essens en kritikk av dagens kulturelle paradigmer fra et stoisk perspektiv. Forfatteren er særlig opptatt av å kritisere det han omtaler som den «akselererende kulturen». En ting jeg, som konservativ, legger merke til, er hans tendens til å benekte at han har noe konservativt over seg, på tross av at boken er gjennomsyret med gammeldags konservatisme, og jeg mener det med den største mulige respekt. Han er åpenbart knyttet til venstresiden, og mange av argumentene hans kommer fra et klart kapitalismekritisk perspektiv. Men om man ser vekk fra de siste 70 årenes snevre paradigmer, er det ganske mye konservativ kapitalismekritikk å spore. Dette drar mine tanker mot den sagnomsuste Zizek-Peterson-debatten, der de to mennene viste seg å være mer enige enn uenige, selv om de på papiret skulle vært klare motstandere. Zizek er forøvrig en tenker han henviser til i boken.

Jeg fant denne boken dreven og fascinerende. Har du jobbet ved en moderne arbeidsplass, der «lansering av ditt potensial», «kompetanseutvikling», eller andre moteord slenges rundt, er dette boken for deg. Kanskje også en gave til den gærne tanta som skal ut og «finne seg selv». Denne boken er en påminnelse om at mennesker er flokkdyr, og at vi trenger en grad av stabilitet i livene våre for å fungere, samt at ideene om at sannheten er «inne i deg» som regel resulterer i solipsisme eller depresjon av at det ikke egentlig er noe inne i deg. Uansett om denne boken regnes til høyre eller venstresiden, er den klart et nødvendig korrektiv til dagens gjeldende strøminger.