Rio Grande: Siste runde!

MORGAN KANE: RIO GRANDE kapittel 10-13

Her kommer min oppsummering etter at de siste fire kapitlene av Rio Grande har gått gjennom den sensorisk-kognitive kverna og blitt foredlet til et litterært minne i min bevissthet. Det har i sannhet vært en reise. 

Dette var fire kapitler med mye handling, adskillige overraskelser, noen dødsfall og ett ufrivillig coitus interruptus. Kane «redder» Virginia fra La Guardia, som viser seg egentlig å være hennes kjæreste og ikke en kidnapper, som vi har blitt ledet til å tro av den troskyldige doktor Brady. Jada, fru Brady er en lærerinne som har brutt ut av ekteskapets fengsel og kastet seg i armene til en forhenværende elev. Hennes frihetstrang, aktive liv og politisk progressive vesen har vist seg å stemme dårlig overens med hennes besteborgerlige ektemann. Det er nesten så en ser ekko av både Ibsens Hedda Gabler og Nora Helmer. Hun liker ikke å bli gjenforent med ham. Videre avsløres hennes søster Diana som en manipulativ bitch, som nok en gang forsøker å få vår helt til sengs. Men hun mislykkes. Som vi fikk nyss om i forrige runde, viser det seg at det er politiet som er de virkelige skurkene. Vi får også en klassisk shootout helt til slutt.

Slutten blir likevel litt overlesset. Samtidig er det en del saker som forblir i løse luften her. Vi får ikke noen avklaring vedrørende Kane og hans venninne Chiquita, og en mystisk ranger blir plutselig introdusert på de siste sidene. Da jeg hadde lest siste side, bladde jeg om for å lese videre, men det var visst ikke noe mer. Besynderlig. Men ryktet skal visst ha det til at det finnes en slags fortsettelse, og det blir den neste Kane-boken jeg skal lese.

Men gjør der nå egentlig så mye om slutten at litt skuffende? Nei, egentlig ikke. Jeg fikk noen timer med spenning og velformulert prosa. Og når alt kommer til alt, er det jo ikke målet, men reisen som er det viktigste når man leser skjønnlitteratur.