Rio Grande: Siste runde!

MORGAN KANE: RIO GRANDE kapittel 10-13

Her kommer min oppsummering etter at de siste fire kapitlene av Rio Grande har gått gjennom den sensorisk-kognitive kverna og blitt foredlet til et litterært minne i min bevissthet. Det har i sannhet vært en reise.

Dette var fire kapitler med mye handling, adskillige overraskelser, noen dødsfall og ett ufrivillig coitus interruptus. Kane «redder» Virginia fra La Guardia, som viser seg egentlig å være hennes kjæreste og ikke en kidnapper, som vi har blitt ledet til å tro av den troskyldige doktor Brady. Jada, fru Brady er en lærerinne som har brutt ut av ekteskapets fengsel og kastet seg i armene til en forhenværende elev. Hennes frihetstrang, aktive liv og politisk progressive vesen har vist seg å stemme dårlig overens med hennes besteborgerlige ektemann. Det er nesten så en ser ekko av både Ibsens Hedda Gabler og Nora Helmer. Hun liker ikke å bli gjenforent med ham. Videre avsløres hennes søster Diana som en manipulativ bitch, som nok en gang forsøker å få vår helt til sengs. Men hun mislykkes. Som vi fikk nyss om i forrige runde, viser det seg at det er politiet som er de virkelige skurkene. Vi får også en klassisk shootout helt til slutt.

Slutten blir likevel litt overlesset. Samtidig er det en del saker som forblir i løse luften her. Vi får ikke noen avklaring vedrørende Kane og hans venninne Chiquita, og en mystisk ranger blir plutselig introdusert på de siste sidene. Da jeg hadde lest siste side, bladde jeg om for å lese videre, men det var visst ikke noe mer. Besynderlig. Men ryktet skal visst ha det til at det finnes en slags fortsettelse, og det blir den neste Kane-boken jeg skal lese.

Men gjør der nå egentlig så mye om slutten at litt skuffende? Nei, egentlig ikke. Jeg fikk noen timer med spenning og velformulert prosa. Og når alt kommer til alt, er det jo ikke målet, men reisen som er det viktigste når man leser skjønnlitteratur.

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Troller Würmstuggu nyhetsbildet igjen?

Det siste døgnet har vi mottatt en del henvendelser fra våre lesere angående denne artikkelen i VG. Er denne «Selma Moren, debattjournalist og kommentator» bare en oppdiktet Würmstuggu-figur? er det noen som spør. Er det bare redaksjonen som er ute og troller nyhetsbildet igjen? Dette har vi avkreftet tidligere, men likevel er det ikke helt usant. Det er ikke vi som har skapt figuren, det er det noen i VGs satireredaksjon som har gjort, men akkurat denne artikkelen er det vi som har ført i pennen. Vi har nemlig inngått en avtale med VG om å levere «Selma»-stoff i tiden fremover. Men vi er ikke de eneste, for «Selma» er et gruppeprosjekt med flere bidragsytere, både fra VG-redaksjonen og eksterne. Vi synes det er en morsom utfordring å se nyhetsbildet gjennom øynene til en tenåringspike som kanskje er litt trangsynt og ikke så veldig smart, men som kompanserer med et stort hjerte og tro på seg selv. Det er flere «kommentarer» som allerede er skrevet og som bare venter på å bli publ

Les mer

Bokomtale: Ugress & omstendigheter

En kveld tidlig i oktober satte jeg meg ned og leste Michaels Konupeks diktsamling Ugress & omstendigheter . Efter å ha lest den to ganger, slo to tanker ned i mitt hode: 1) Om kort tid vil jeg trolig ha glemt hele boken, og 2) for de aller fleste vil boken forbli fullstendig ukjent, kun en anonym bokutgivelse i en smal genre som ble utgitt uten brask og bram en gang i 2024, med mindre noe helt spesielt skulle skje, som for eksempel at Konupek skulle bli en folkekjær realitykjendis eller mottager av Nobels litteraturpris. Derfor satte jeg meg ned og skrev denne teksten, som her siteres i sin helhet: «Den tsjekkisk-norske forfatteren Michael Konupek er for meg et nytt navn, men ifølge omslagsteksten på den ferske diktsamlingen Ugress & omstendigheter har han utgitt flere skjønnlitterære verk, deriblant romanen Böhmerland 600 cc . Boken har et monokromt omslag i en farve jeg vil kalle «mørk militærgrønn» og inneholder informasjon om tittel, forfatter, genre og forlag. Boken

Les mer

Når #metoo dreper

Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer. I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Les mer

Würmstuggu

Søk i denne bloggen