MORGAN KANE: RIO GRANDE kapittel 1-3
Det er på tide med litt liveblogging igjen. Som mange husker, liveblogget jeg fra min lesning av Is-slottet i fjor sommer. Nå er jeg i gang med den historiske spenningsromanen Rio Grande av Louis Masterson aka Kjell Hallbing fra 1968, og jeg ser ingen grunn til ikke å stykke opp lesningen av denne boken med noen blogginnlegg om mine tanker og observasjoner underveis.
Dette er en bøkene i Morgan Kane-serien, så jeg hadde jo mine forventninger før jeg begynte på den. Nå har jeg lest de tre første kapitlene, og har forventningene blitt innfridd så langt? Både ja og nei. Språklig sett er jo dette typisk Hallbing. Effektiv prosa som av og til tar av i riktig så poetiske beskrivelser av natur, mennesker - og menneskenaturen.
Romanen starter med en prolog der en liten meksikansk ørkenbys fremvekst og undergang skildres i gåtefulle, nærmest bibelske vendinger. Så begynner selve historien, der vi møter legen Victor Brady og hans kvinnelige kompanjong Diana Henderson i det de stiger ut av en diligence i byen Laredo ved grensen mot Mexico. Under et møte med byens marshall får vi vite at de er på jakt etter en mystisk mann med et visst rykte i grenseområdet. Eventyrer, kriminell, kvinnebedårer - det er visst mange som har meninger om denne, for oss, navnløse mannen. Men vi får vite at han hevder å eie en by, formodentlig byen fra første kapittel.
Så flytter handlingen seg til den meksikanske grensebyen Guerrero. En ung kvinne forulempes av en atal meksikaner i en cantina, hvorpå gjerningsmannen lemlestes av en mystisk mann som ikke lenge etterpå avsløres å være Morgan Kane, som tydeligvis er inne i en av sine alkoholiserte perioder. Dr. Brady og frk. Henderson forsøker å hyre Kane som guide i Mexicos indre. Vi får nå vite at den mystiske banditten har kidnappet frk. Hendersons søster - og doktor Bradys kone.
Bortsett fra hendelsen i cantinaen har det vært lite action og vold så langt. Inntil nå har fortellerstemmen vært gåtefull og tilbakeholden med informasjon. Det løses kanskje litt opp nå, som figurene og deres prosjekt er blitt presentert for leseren. Så langt har det aller meste vært skildret fra en autoral, nøktern synsvinkel som for det meste holder seg til de objektivt observerbare omstendigheter. Miljøskildringene er gode. Både ørkenen og de skitne, nedslitte byene trer tydelig frem for leserens indre sanseapparat.
OK, nok fra meg så langt. Det er på tide å lese videre. Stay tuned!
Veldig bra. Har ikke lest Morgen Kane siden Gro Harlem Brundtland var sheriff. Kanskje på tide å ta opp igjen. Hadde alle bøkene, over 80 bøker, om jeg ikke husker feil. De var trykket på syreholdig papir og gikk desverre i oppløsning.
SvarSlett