Gå til hovedinnhold

Tid for Tex: De utstøtte



Tex Willer nr. 665
«De utstøtte» av Pasquale Ruju og Alfonso Font
Egmont, 2020

Okei, det er Tex Willer-tid igjen. I nr. 665 får vi første del av et nytt epos signert Pasquale Ruju og Alfonso Font

Historien begynner utenfor fengselet i El Paso, der Tex møter den løslatte fangen Makua, en ung mestis med bakgrunn som revolvermann og et hjerte av gull. Tex, for anledningen i det bløthjetede hjørnet, ønsker å gi ham en myk start på tilværelsen som fri mann og leder Makua til en bortgjemt multikulturell landsby der indianere fra ulike stammer som har blitt rammet av indianerkrigenes grusomheter, lever sammen i harmoni og fordragelighet. Ja, det er vel ment som et ironisk bilde på Amerikas selvforståelse som frihavn for flyktinger og forfulgte. Samtidig er det en apasje-bande som under ledelse av en brutal demagog fra Mescalero-stammen sprer terror i grenseområdene...

La en ting være klinkende klart: Alfonso Font er den beste av tegnerne som for tiden jobber med Tex. Denne erfarne spanjolen har en lang og innholdsrik karriere bak seg og har jobbet både for det fransk-belgiske og det amerikanske markedet. Bak en røff og livfull tusjstrek, som i hvert fall jeg synes har likhetspunkter med Jordi Bernet, ligger det en rigid realisme både med hensyn til menneskekroppen, bakgrunner og perspektiv. Figurene er distinkte og uttrykksfulle, med subtile ansiktsuttrykk (bortsett fra steinansiktet Tex) og tydelig kroppsspråk. Lys og skygge manes frem med effektive skraveringer og danner et ferniss over mesterlige komposisjoner som aldri har noen annen funksjon enn å drive historien fremover. 

For det er jo det det handler om - å fortelle en historie. Når du har tegnere av Fonts kaliber, som kjenner den menneskelige anatomi til punkt og prikke, og dertil kjenner det estetiske potensialet i det menneskelige bevegelsesmønstret, selv om, eller kanskje nettopp fordi, det er frosset i statiske bilder, ender man lett opp med å dvele ved bilder man egentlig skal haste forbi. Men når du likevel opprettholder den presumptivt tilsiktede lesehastigheten, er det fordi historien ikke er overlesset med tekst, og plottet er engasjerende og passende utporsjonert. Joda, Ruju og Font tar seg tid til stemningsskapende, ordløse sekvenser, men klarer likevel å holde eksposisjon og dialog til et minimum, og de unngår å plutselig måtte stoppe opp og overlesse enkelte sider med verbal informasjon fordi man har brukt for mye plass på dilldall, slik man ofte ser i actiontegneserier.

Genremessig snakker vi om tradisjonell, rural og «realistisk» western her, uten innlån av elementer fra andre genrer, som vi av og til ser i Tex Willer. Alt sammen foregår på landsbygda i det sørvestre USA, i ørken-, prærie- og skoglandskap. Brennende gårder, massakrer og onskapsfulle indianere er det også nok av i denne historien. 

Skurken tillegges ikke noen videre motivasjon utover primitivt maktbegjær i denne første delen av historien. Det gjenstår å se om hans ondskap nyanseres i fortsettelsen. Våre helter er som vanlig både moralske og modige, men foreløbig er de tilbakeholdne med å ta i bruk brutale metoder. Og selv om det er apasjer som er i skurkerollen i denne historien, vet alle som kjenner denne serien, at indianerne i Tex-universet slett ikke utgjør noen generalisert, ansiktsløs «urbefolkning», hverken av den barbariske eller stakkarslige sorten. Naturlig nok, i og med at helten selv har sterke bånd til Navaho-folket.

Det blir interessant å se hvordan historien ender i neste nummer. Jeg tipper det blir hevn og blodsutgydelser, for her er det mye som skal hevnes. Jeg kommer definitivt til å kikke på nr. 666.



Omslagsillustrasjon: Claudio Villa

Kommentarer

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Hatpropaganda i skolebibliotekene

  Vi har mottatt et foruroligende brev fra en av våre lesere. Vi publiserer det i uavkortet form.  Kjære Würmstuggu Jeg er en kjærlig forelder til en 15-åring som går på ungdomsskolen. Her om dagen kom hen hjem og fortalte noe som rystet vår lille familie langt inn i ryggmargen. Dette hendte mens klassen var på biblioteket for å finne en bok å lese. Mens vår unge skoleelev gikk der mellom bokhyllene på jakt etter lesestoff, fikk hen øye på noen bøker hen har hørt meget om, men aldri lest. (Vi er påpasselige med å gi hen egnet litteratur med gode verdier.) Der stod nemlig «Harry Potter»-bøkene av J.K. Rowling i all sin fargerike, forlokkende prakt. Her må noen ha sovet i timen, tenkte vi, for ingen som følger med i nyhetsbildet kan vel ha unngått å få med seg at Rowling er en moderne hatprofet som sprer sin giftige transfobiske propaganda ikke bare på «sosiale medier», men også gjennom disse tilsynelatende harmløse barnebøkene og de filmene de er basert på. Da vårt barn konfronterte bib