Gå til hovedinnhold

Rio Grande: Første runde!



MORGAN KANE: RIO GRANDE kapittel 1-3

Det er på tide med litt liveblogging igjen. Som mange husker, liveblogget jeg fra min lesning av Is-slottet i fjor sommer. Nå er jeg i gang med den historiske spenningsromanen Rio Grande av Louis Masterson aka Kjell Hallbing fra 1968, og jeg ser ingen grunn til ikke å stykke opp lesningen av denne boken med noen blogginnlegg om mine tanker og observasjoner underveis. 

Dette er en bøkene i Morgan Kane-serien, så jeg hadde jo mine forventninger før jeg begynte på den. Nå har jeg lest de tre første kapitlene, og har forventningene blitt innfridd så langt? Både ja og nei. Språklig sett er jo dette typisk Hallbing. Effektiv prosa som av og til tar av i riktig så poetiske beskrivelser av natur, mennesker - og menneskenaturen. 

Romanen starter med en prolog der en liten meksikansk ørkenbys fremvekst og undergang skildres i gåtefulle, nærmest bibelske vendinger. Så begynner selve historien, der vi møter legen Victor Brady og hans kvinnelige kompanjong Diana Henderson i det de stiger ut av en diligence i byen Laredo ved grensen mot Mexico. Under et møte med byens marshall får vi vite at de er på jakt etter en mystisk mann med et visst rykte i grenseområdet. Eventyrer, kriminell, kvinnebedårer - det er visst mange som har meninger om denne, for oss, navnløse mannen. Men vi får vite at han hevder å eie en by, formodentlig byen fra første kapittel. 

Så flytter handlingen seg til den meksikanske grensebyen Guerrero. En ung kvinne forulempes av en atal meksikaner i en cantina, hvorpå gjerningsmannen lemlestes av en mystisk mann som ikke lenge etterpå avsløres å være Morgan Kane, som tydeligvis er inne i en av sine alkoholiserte perioder. Dr. Brady og frk. Henderson forsøker å hyre Kane som guide i Mexicos indre. Vi får nå vite at den mystiske banditten har kidnappet frk. Hendersons søster - og doktor Bradys kone. 

Bortsett fra hendelsen i cantinaen har det vært lite action og vold så langt. Inntil nå har fortellerstemmen vært gåtefull og tilbakeholden med informasjon. Det løses kanskje litt opp nå, som figurene og deres prosjekt er blitt presentert for leseren. Så langt har det aller meste vært skildret fra en autoral, nøktern synsvinkel som for det meste holder seg til de objektivt observerbare omstendigheter. Miljøskildringene er gode. Både ørkenen og de skitne, nedslitte byene trer tydelig frem for leserens indre sanseapparat. 

OK, nok fra meg så langt. Det er på tide å lese videre. Stay tuned!

Kommentarer

  1. Veldig bra. Har ikke lest Morgen Kane siden Gro Harlem Brundtland var sheriff. Kanskje på tide å ta opp igjen. Hadde alle bøkene, over 80 bøker, om jeg ikke husker feil. De var trykket på syreholdig papir og gikk desverre i oppløsning.

    SvarSlett

Legg inn en kommentar

Populære innlegg fra denne bloggen

Når #metoo dreper

  Søndag 24. mars begynte et mareritt for den prisbelønte amerikanske serieskaperen Ed Piskor, kjent for tegneserier som «Hip Hop Family Tree», «Wizzywig» «Red Room» og «X-Men: Grand Design», og ikke minst den svært populære Youtube-kanalen «Cartoonist Kayfabe». En kvinne ved navn Molly Dwyer postet en «historie» på Instagram der hun fremla et nøye kuratert utvalg chatmeldinger fra 2020 som kunne gi inntrykk av at Piskor forsøkte å flørte med henne. På dette tidspunktet var Dwyer 17, snart 18 år, og Piskor var 37. De kontekstløse chatmeldingene ble ledsaget av grove anklager om «grooming» og uanstendig omgang med en mindreårig. Noen tok et skjermbilde av Instagram-posten og spredde den på sosiale medier. Dermed var helvete igang for Ed Piskor. Internettmobben begynte å samle seg for å ta ned nok et offer.  I løpet av timer ble det en allment akseptert sannhet at Piskor var en pedofil overgrepsmann, eller i beste fall en «creepy old man» som prøvde å komme ned i buksene på unge piker. H

Står Würmstuggu bak Simen Bondevik?

  Det siste døgnet har vi mottatt en rekke henvendelser fra lesere som lurer på om det er vi som har skrevet denne kronikken i Aftenposten, der Simen Bondevik klager sin nød over at han har fått Twitter-kontoen sin sperret og låst, angivelig fordi han har trykket like på en tweet fra mikropartiet Sentrum om det kontroversielle temaet funksjonshemmedes rettigheter. I kronikken skriver Bondevik at han er skuffet over Elon Musks nye, mer ytringsfrihetsvennlige regime på Twitter. De oppsiktsvekkende opplysningene om sensur og politisk styring som har kommet for dagen etter at Musk overtok, men knapt blitt rapportert om i norsk presse, nevner han selvfølgelig ikke. Det gjør man vanligvis ikke i den venstreorienterte skravleklassen. Spørsmålet våre lesere stiller, er altså om Simen Bondevik og hans «organisasjon» Unge Sentrum bare er påfunn fra Würmstuggu-redaksjonen etter samme mønster som de figurene vi har skapt ved hjelp av Twitter-kontoer og fingerte leserbrev til avisene for å gjøre n

Würmstuggu avslører: Vi trollet nyhetsbildet

  Den observante Würmstuggu -leser har nok fått med seg at vi ved enkelte anledninger har prøvd oss på den humoristiske genren «satire» i det siste. Vi innrømmer gjerne at vi har har latt oss inspirere av komikeren Andrew Doyles hyperwoke figur «Titania McGrath» . «Titania» var i utgangspunktet en parodikonto på Twitter, men har etterhvert også blitt spaltist i diverse publikasjoner, særlig Spike , og har dessuten gitt ut et par bøker.  Vi hadde også lyst til å lage figurer som kunne oppfattes som virkelige personer som lever et eget liv utenfor Würmstuggus spalter. Den siste tiden tiden har det pågått en debatt om fenomenet kanselleringskultur, altså forsøk på å frata folk jobben basert på meninger de gir uttrykk for. Dette er noe vi i redaksjonen har opplevd selv. Vi har lagt merke til at folk som støtter slike kanselleringsforsøk, vanligvis ut fra et «woke» venstreradikalt ståsted, som regel benekter at slikt finner sted, i hvert fall her i Norge. Derfor tenkte vi at dette kunne da